!

Er du helsearbeider så lim inn ansiktet ditt i bildet her. Takk til alle dere som hjelper oss. Mens vi vanlig dødelige gjemmer oss og holder oss mest mulig isolert og alene er det  dere som passer på oss. Helsekvinner og menn i alle farger og fasonger står klare. De viser omsorg og pleie for de som trenger det. Mange er redde og frykten er ekte. Mange av helsemenneskene er sikkert også redde. Redde for å bli smittet, redde for å bli en smittebærer. En kan lett si at det er jo jobben deres. Men de er mennesker de og. De er akkurat som oss bare med en annen type jobb. De har barn og foreldre og besteforeldre de bekymrer seg om. De har venner og kjære de viser omtanke for.

I tillegg har de oss.

Det står respekt av arbeidet de gjør. De er med på å beskytte og verne om oss. De fikser fortsatt skrubbsår og knekte bein. De måler fortsatt salmonellaverdier og tar prøver av ryggen. De sjekker fortsatt prostata og brystkreft.

I tillegg har de oss.

Alle oss nervøse målmennesker for koronaviruset.

All ære til de som nå står med begge beina oppi alvorligheten.

Hill, hill alle helsemenneskene.

Håndhilsning er ut. Klemming og suss på kinnet er utsatt på ubestemt tid. Danse skal vi ikke. Vi skal unngå så mye kroppslig kontakt som mulig. Mange menigheter på Sørlandet vil nok se på det som en velsignelse oppi all galskapen.  Å ta bomba i Aqarama eller brøle av full hals på 8 åringens hjemmekamp kan vi gjøre senere. Og skal vi hoste skal vi hoste på innpust. Det er tøffe tider i Kristiansand og i Norge. Vi må lære oss noe nytt mot en usynlig fiende. Og vi må alle gjøre det sammen uten å være sammen. Oppi alt elendet og tungvindthetene har jeg troa på oss godtfolk her i sør. Vi er flinke til å tilpasse oss selv om vi ikke liår det no særlig. Vi må ofre mye. Tid, opplevelser og penger. Mange mister mye. Deriblant jeg. Flere jobber er allerede kansellert og flere vil sikkert bli det. Det er like stille i telefonen som det er i hovedsalen på Kilden. Der som jeg egentlig skulle sittet i kveld og sett på Fugleelskerne, framført av Det Dramatiske Selskap.

Skolene stenges og alle møter med mer enn en person blir avlyst. Det er nå de sosiale medier og all kommunikasjonsteknologi kan virkelig få vist sin nytte.

Heldigvis er alle jeg snakker med positive. Vi må bare begynne å snakke like høyt som de som bor på Lista. Vi skal jo holde hverandre på et par meters avstand i disse dager.

Lykke til og vis hensyn. Dette klarer vi.

Jeg vil ikke besøke min mor. Min mor er på omsorgssenter. Hun er gammel.  Hun er dement. Det er kanskje like greit akkurat nå. For det blir en stund til vi besøker henne igjen. I alle fall må det bli slutt på at det klør i halsen min. Det er i oss. I blant oss og overalt. Corona viruset bremser for tiden verden. Min mor og hennes medbeboere på omsorgssenteret er alle i risikogruppen for dette lille viruset. Kommer det inn til dem kan noen dø før tiden. Kanskje min mor. Derfor besøker jeg henne ikke så lenge det klør i halsen. Eller så lenge noen hoster på bussen. Vi må alle gjør vårt til å hindre spredning av smitten. Vaksinen er ennå ikke klar og sykdommen er farlig for noen. Veldig farlig for noen få.

En rar bieffekt er at vi kanskje når våre klimamål raskere. 10.000 vis av fly settes på bakken. Reiser innstilles. Miljøaktivistene smiler mens de hoster. Vi får håpe vi står han av. Det sies jo at det må krig eller katastrofe til før vi endrer våre vaner. Kanskje vi reiser litt mindre når dette er over.

Det føles som om det overreageres over alt. Overdramatisering og galskap. Allikevel. Jeg tror det  er lurt å følge de råd som gis av helsepersonell. Journalistene gjør og jobben sin og hauser opp så godt de kan. Men innimellom alle store overskrifter finnes også mye god informasjon. Vask hendene ofte. Ikke nys i trynet på folk. Ta hensyn.

Og selv om kanskje Facebook og dets like er de eneste smittefrie møteplasser om dagen kan man aldri være helt sikker. Host i ermet selv om du er på SnapChat.