Lykke til i Baneheia
Baneheia er Kristiansands egen byskog. Halvparten av Kvadraturens gater ender opp i Baneheia. Selv om utbyggere skjuler den mer og mer med sine digre bygg så vet jeg at den er der. Den ligger der og tar i mot alle oss som liker en kortreist pause i skogen. Med nok av barnevogntrillevennlige veier er en sjelden alene der oppe. Joggere, tuslere, barnehager. Det er alltid folk der. Allikevel er det plass nok. Og det er nok å se på om en ser. Ekorn og fisk og huler og planter. Ute i ett av vannene fikk jeg dette synet. Naturen er tilpasningsdyktig sies det. Og det stemmer nok det. Det vil sikkert være litt natur igjen lenge etter av vi har klart å utrydde oss selv. Naturen klamrer seg fast og tilpasser seg endringer. Jeg fasineres stadig over trær som vokser i fjellsprekker, på fjellhyller og steder en skulle tro at ingenting kunne gro. Men her er det noen som har feilkalkulert vil jeg anta. Disse to vennetrærne kommer til å slite en dag. De vokste opp av en parykk som stakk opp av Kristianiafjorden. Jeg lurer på hvor langt de klarer å vokse før de innser at dette var en dårlig ide. Den vesle tusta som stakk opp av vannet kan nok fore dem med rikelig vann, men tror kanskje den ikke kan holde oppe to furuer som vil vokse seg store og sterke. Jeg ønsker dem uansett lykke til.

Og går du litt stille og kikker litt forsiktig kan du kanskje se denne gråhegra som sitter og lurer.
Baneheia er fin















Det er ikke mørkt alt som er svart. Av og til er det jækla høyt. På Lille Prekestolen i Vågsbygdskogen er det langt ned selv om det er mørkt. Litt underlig at en føler på høydeskrekk uten å se at det er høyt. Men vi visste jo at det var et svart hull på andre siden av kanten. Det var en ny opplevelse for meg å gå inn i mørket på denne måten.




