Jeg sier det bare. For en fin ordning. Ikke det at jeg oppfordrer til snusk og fanteri. Selv liker jeg trær som har vokst opp i nærheten og ikke montert i Kina. Men tanken slo meg. ElKjøp sin eminente bytte- og returordning åpner jo opp for nye muligheter.
For ca. 45 år siden tok hun av seg skøytene. I går tok hun dem på. Som liten var hun flink på isen. Danset og lekte og fikk iskjole strikket av mamma. Men så ble skøytene mistet en dag, og nye ble ikke kjøpt. Det var siste gang hun gikk på glattisen med meier nederst. Takket være Spareskillingsbanken i Kristiansand har vi en skøytebane midt i byen. Navnet Kompis sier noe om glede og vennskap. Kompis er navnet på banen. Og her dro vi med tre små og en stor og 4 par skøyter. Maya fikk låne skøyter som passet. Maya hadde ikke glemt sine kunster. Hun hjalp vår Isabella med tips og triks. Isabella har dans i kroppen og lærer fort. Lucas har skøyter som er 5 nummer for store og blir om ikke annet sterk i anklene. Semina på4 synes skøyter er strevsomt. Det var Maya og Isabella sin dag på isen. De snurret og rygget og koste seg. I mellomtiden stod jeg og passet en liten skjelvende pyntehund som vi passer for andre. Mitt maskuline jeg fikk en knekk da jeg til slutt måtte pakke hunden ned i sekken med kun hode stikkende ut. Jeg stod å hang der med hund i veske.
Selv om min selvfølelse var nede for telling hadde den økt for dem der ute på isen.
Gøy å se på Maya Henie.
Et naturreservat opprettes jo i den tro at en skal verne et område mot inngrep fra den mest ødeleggende arten av alle; Oss. Det er fint å gå i skogen i et naturreservat i visshet om at akkurat denne skogen skal være her lenge. Ingen utbygger skal flatsprenge området med all dets innhold. Jeg går mye i skogen i dette Naturreservatet og artene her er mange og finurlige. I dag så jeg for første gang den sjeldne Steinrøyskrokodilla. Og siden vinden gikk i riktig retning og resten av min uformelige kropp var litt gjemt bak en stein så ikke krokodilla meg med en gang. Den stakk hodet opp av den mosekledde steinrøysa for å se etter et lett bytte. Meg? Kanskje det var de 2 minusgradene som gjorde den langsommere enn vanlig. I alle fall rakk jeg, og fantasien min, å trekke oss rolig bakover og inn i den sikre granskogen bak oss. Det var et spennende møte i denne flotte skogen. Vannet like nedenfor lå blikk stille og holdt pusten. Fivann er ikke det aller mest tilgjengelige vannet. Det er kanskje derfor det er så fint og verdt et besøk. Det er litt kronglete å gå rundt og ikke så mye menneskebesøkt. Kanskje derfor Steinrøyskrokodilla trives der. Iskalde myrer var kledd i hvitt og solstråler viste vei og fant vei gjennom tett skog. Et flott område.
Ta turen.
Julens godhet har vist seg til oss. Til alle i den lille familien vår. I år kom også svigerfar Steinar og svigermor May på besøk for å feire jul med oss. De har tre oldebarn her som raskt skjønte at med oldeforeldre på besøk øker gavepotensialet. Og det stemte. Pakkene lå ikke bare under treet i år. De lå rundt og oppover og over og over alt. Tradisjonen tro skal ikke pakkene åpnes før etter middag. Ungene mente at tradisjoner er til for å brytes, men vi voksne stod på vårt. Maya var flott vertinne og orkestrerte forberedelsene som bare en mesterdirigent kan klare. Stormiddag er et fellesprosjekt hos oss. Pinnekjøttet dampes hos sønnen. Riskremen hos svigerdatter. Og tilbehøret oppstår hos oss. Det ble servert eminent pinnekjøtt til middag og riskrem til dessert. Ungene var rimelig fortvilte over hvor seint voksne kan spise. Selv var de ferdige på litt under to minutter. Og i det svigerfar var ferdig med maten jublet de. Men til sin store sorg skulle han ha en porsjon til. Det er den aller lengste ventetiden for disse små. Men deres tid kom og pakker ble åpnet. Størstemann fikk bare en pakke. Alle hadde spleiset på et digitalt piano. Jeg fikk også æren av å prøve det. De andre fikk hundre pakker vær og jeg fikk sokker og ostehøvel og datakabel og barnetegning.
Takk familien min.
God Jul alle sammen. Nå senker julegalskapen seg i de tusen hjem. Jeg ønsker at alle skal finne seg selv i en stemning de liker. Jeg ønsker at vi skal ha det godt. Jeg ønsker meg en jul som er min og er fin og er din. Julefred er det noe som heter. Et lite brukt ord i småbarnsfamilier i denne høytiden. Som bestefar til tre finnes ikke julefred. Julegalskap og julekaos og juleturbo finnes. Men det er det som er vår jul nå. Vi har selv hatt maur i hjernen og sennep i ræva den gangen vi var små. Jul er forventninger som innfris. Og denne julegalskapen som snart går inn i sesong 56 for min del skal vi ta vare på. Freden kan vente. Julefreden kan jeg finne i skogen. Se på kristtorn på rot med tusenvis av røde bær. Jeg vet om et sted. Der finner jeg julefred. Men det kan vente. Nå er det jul for alle jeg kjenner og alle mine venner. Gi gaver og gi klemmer. Gi et godt ord.
Og kos dere med de dere er glad i.
God Jul.
Og tilgi meg mine musikalske utskeielser. For jeg vet ikke hva jeg gjør.
Elefanten i rommet er meg selv. Jeg stod der med nissegenser og lue og følte meg som en dust. Dette blir grusomt. Jeg skulle inn til naboen på nissefest. Usosiale meg. Noen ganger føler jeg meg som en dust. Og denne gangen så jeg ut som en i tillegg. Selvfølelsen var laber. Det var da jeg snudde tankene.
Vi har alle øyeblikk vi er stolte av. Øyeblikk vi vet vi har gjort noen andre glad. Øyeblikk vi vet vi har fått det til. Øyeblikk da mestringsfølelsen setter seg i ryggraden. Det er en god og deilig følelse som alle fortjener. Og det kan jeg gjøre noe med. Jeg har selv mye jeg kan være stolt av. Og jeg kan til og med gjøre slik at andre blir stolte av seg selv. Jeg kan si de er flinke når de er det. Jeg kan skryte av dem til andre mens de hører på. Jeg kan åpne kjeften i stedet for å holde kjeft. Jeg kan si i fra når jeg liker noe. Jeg kan si fra til noen som strever at jeg heier på dem. Alle trenger å være litt stolt av seg selv i blant. Alle trenger å høre at de kan.
Jeg tenkte jeg skulle skrive om hvor dust jeg følte meg i det jeg skulle inn til naboen på nissefest. Men så stemte det jo ikke. Selv om jeg så nissedustete ut gikk jeg med hevet hode. Jeg tenkte jeg hadde så mye annet jeg er stolt av at et tulleantrekk ikke skal gjøre meg forlegen.
Alle er flinke. Alle har noe de kan være stolte av.
Si det til dem. Si det til deg selv.
Som en del av en 24 timers live sending fra Kristiansand fikk vi i Bigwig besøk av Kvadraturforeningen som lurte på hvordan i all verden lager vi lysshowet. Litt underlig å få spørsmål om lysshow for to lyssky individer som oss. Lett stotrende og rødmende klarte vi å forklare oss i passgang og undertoner. Dessverre kan ikke virkeligheten redigeres og klippes kortere så dette ble et innslag i stil med hun som flytter inn i ulike heimer og institusjoner. Dette er ikke fake-news. Det er BigWig News. Det er gøy å bli satt pris på og gøy å fortelle litt om vår lille rare verden. Hvor mye jobb som egentlig ligger bak de 5 minuttene som lysshowet varer. Puh. Vi lager også mye annet enn kirkeshow. Vi lager facebook-filmer, visittkort, PowerPoint, firma-filmer, Virtual reality og SnapChat filtre. Men lysshow på en kirkefasade er spesielt. Sefilmen og forstå litt mer. Om du ikke gidder det så kom i alle fall opp til Torvet og se showet Live nå i dagene før jul.
For sånn ca. 100 år siden satt det en kar i Øislebø og var ganske så førbanna på kona sine shoppingvaner. Hun hadde tydeligvis gått bananas i butikkene i Kristiansand. Tenk frustrasjonen. På den tiden kunne han ikke sperre kortet. Han kunne ikke varsle på FaceBook, Twitter, Insta eller SnapChat. Han fikk vel bare regninger i posten. Til slutt dro han til byen og rykket inn en annonse. Såpass misfornøyd var han at han ga klar melding i avisa. Datidens sosiale media. Det ligger nok litt av en historie bak denne lille annonsen. Men jeg tror det er en trist historie.
Annonsen fant jeg for noen år siden da jeg pusset opp et småbruk på Ve i Tveit. Deler av innerveggene var isolert med aviser. Det fleste fra rundt 1917 -19. Akkurat denne biten fant jeg ingen dato på da resten var smuldret bort.
Kanskje kommer nissen? Eller? Syntes jeg kjente lukten av svidde meier og vrinskingen fra sliten reinsdyr. En ting er at julenissen kan hive på seg en frakk og bevege seg usynlig ute blant oss der han venter på lysshowet. En annen ting er kjøredoningen. Hans framkomstmiddel blir lagt merke til. Og reinsdyrbæsjen eimer. Selvfølgelig er vi beæret over at han finner tid til dette i en ellers travel tid. Tror det er fjerde gang jeg ser sleden der nede. Han sendte tidligere ut en forespørsel til oss om at vi ikke heller kunne vise juleshowet uti februar en gang. Han hadde litt bedre tid da.
Dette kunne vi ikke etterkomme selvfølgelig.
Det var dessverre ikke etter å ha sett på meg at utbruddet kom. Men etter noe jeg har laget sammen med kollegaen min.
Ingen jul uten lysshowet i Krs😍
! 