En kulinarisk anbefaling; Sham.
Det rykket i smaksløkene. SHAM – en syrisk restaurant har åpnet i Kristiansand. Jeg ble glad men trist. Glad for at jeg gikk inn i restauranten med min kone og et barnebarn. Glad for at en familie fra Syria har åpnet restaurant i Kristiansand. Trist for måten de kom hit på. De er flyktninger fra den grufulle krigen i Syria. Det gjør meg trist at de måtte flykte fra hjemmet sitt for at jeg skulle få oppleve deres fantastiske smaker. Men samtidig er jeg glad for at jeg nå får andre bilder og smaker i hodet når jeg tenker på Syria. For maten var god. Sham leverte gode måltider til alle oss tre. Kyllingspyd og falafel og kebab slik det skal lages. Fyldige og rike smaker i fine harmonier. Til og med en ganeløs tulling som meg fikk rykninger i smaksløkene. Og vi fikk rikelig med mat. Det var vakkert dandert og anrettet i lokaler som også smakte litt Syrisk. Med arabisk musikk oppe i taket og fantastisk mønstret dekor fikk vi stemningen på kjøpet. I bakhagen vokste egne krydderier. SHAM kan absolutt anbefales. En hyggelig betjening toppet besøket.
Vi kommer igjen.
Et ypperlig turvalg på en strålende dag. Rossevann, Busteinen, Tyskerstien og Brulihei. Og fly fra hele verden. For går en på tur med en som er over normalt opptatt av store ting langt oppe i luften blir en gående å se like mye opp som ned og bort og dit. Jeg beveget meg inn i ukjent, men flott, terreng denne dagen. Jeg hadde hørt om Tyskerstien og Rossevannområdet tidligere. Hørt at det var fint. Ryktene stemte. Men som andre turområdet er dette i ferd med å bli forminsket. Det var mye hogstfelt og avsperringer starten av løypa på Rosseland. Men så ble det fint. Sammen med to gode turvenner gikk vi ei godt merka runde. Fin mørk skog og åpne fine myrer. Mye fin innsikt og litt utsikt. Vel oppe på platået fant vi Busteinen.
Et dette samtidskunst? Eller er det et monster? Kanskje begge deler. Det er i alle fall resultat av at noen tenker store tanker. Kanskje vår egen lille by snart kan få en silo full av kunst. Kanskje vi får den her i vår lille by fordi noen har turt å tenke store tanker. Det er ofte at slike store tanker, som materialiseres i store prosjekter, er det som senere bygger vår stolthet om vår lille by. Kanskje store tanker om KunstSiloen kan ende opp slik. Eller kanskje ikke. Av og til kan store tanker bli for store.
Vi møtte bare en og annen syltynn, innbitt og lett-trippende herre som ikke løp, men trippet fort oppover eller nedover stien. Det ser nesten ut som bakken er glovarm der de i tettsittende tekstiler skynder seg opp eller ned. Når sant skal sies så trippet vi også videre. Den Omvendte Båd hadde som alltid strålende utsikt å by på, men i dag vartet den også opp med kalde, gufne, forblåste vindkast. En liten tur videre og vi fant en litt lunere krok ved Salvestjønn hvor kvile av bein var godt også for sjela.
Jeg bor på Strømme og satt meg i bilen. Jeg hadde noen ærender. I det jeg passerte bommen på Bjørndalssletta husket jeg at jeg skulle hente noe i barndomshjemmet på Gimlekollen. Jeg kjørte opp Prestheiabakken og ut av bomringen. Jeg plukket opp det jeg skulle, svingte ned mot byen igjen og passerte bommen på Bjørndalssletta en gang til. Deretter kjørte jeg opp forbi Sødal og ut av bomringen. En liten skogstur opp til Skråstadvarden var fin. Vel nede i bilen igjen kjørte jeg gjennom bommen ved Sødal og inn i byen. Jeg skulle opp til Bilopphuggeren og da måtte jeg ut av bomringen igjen. Og siden jeg etterpå skulle ut på Odderøya kjørte jeg like godt gjennom bommen på Gartnerløkka. Når det var gjort gikk turen til Vågsbygd senter for litt shopping og dermed ut av bomringen igjen. Ferdig med shoppinga dro jeg hjemover. I all min visdom tenkte at dette var mye bomturer. Jeg kjører utenom bomringen hjem. så turen gikk over Slettheia, opp Dalane til Kvarstein og Vennesla før jeg dro over heia til Ålefjær. Rundt fjorden via Ryen til Hamresanden. Videre forbi Hånes og hjem til huset på Strømme. Jeg hadde unngått ny betaling i bomringen men brukt dobbelt så mye i drivstoff. Da jeg skulle finne mobilen og ringe kona oppdaget jeg at jeg hadde glemt den igjen i Vågsbygd.
Min egen lille tolkning av Hamlet har stilnet. Skalle, skalle ikke spør jeg meg selv. Svaret blir skalle ikke. Jeg overlater nå min skallede sauevenn til andre. Finn hjelper til med å finne et nytt hjem. Mine mørke okkulte sider er borte og mitt vikingblod er vannet ut. Etter alle disse år er jeg ferdig med dramatiske monologer stirrende inn i denne døde sauens øyne. Den ligger på Finn til 700 kr.
! 