!

Sorry Avinor! Vi skal brette ned armene og gjøre mindre. Forhåpentligvis går det ut over dere. Vi skal lage en himmel uten streker! Ungdommen er med. Skolestreiken for et bedre klima er opplevd i hele verden. Engasjerte unge mennesker som vil gjøre en forskjell. Og de vi ha oss med på laget. Oss som er over gjennomsnittet gamle. Vi som har kjørt på litt for lenge. Brukt litt for mye av våre felles goder. Sett litt for mye av vår egen navle mens vi har sett resten av verden. Det er lett å si at vi skal skjerpe oss. Det er vanskeligere å gjøre det. Hvem av oss sier nei takk til årets Grankatur til fordel for Hardangervidda. Hvem av oss sier fra i vennegjengen at vi dropper Londonturen og reiser med tog til Stavanger. Hvem av oss sier det greit at vi aldri får se Maldivene. Hvem av oss sier at fra nå av skal vi bare ta fly om vi må. Vi skal bare ut på Kjevik og lette fra bakken om det er strengt tatt nødvendig. Jeg tror det kan bli vanskelig, men det hadde vært kult om en så effekten av skolestreiken på antall reisende fra Kjevik. Det er lett å bli flinkere til å sortere søppel. Det er lett å dusje litt kjappere. Det er lett å ikke kjøpe så mye nytt. Men jeg tror det sitter langt inne hos folk å reise mindre. Ikke dra på Cruise. Ikke fly så mye. Det er et stort valg som griper inn i friheten og eventyrlysten.

Det er vanskelig å ikke lette.

Vanskelig å si at vi ikke skal fly inn i solnedgangen.

I Århus finnes et bygg fullt av opplevelser; ARoS kunstmuseum. Absolutt noe for heile slekta. Det er Skandinavias mest besøkte kunstmuseum. 1 million gjester i året. De har gjort det geniale å plassere et kunstverk på toppen av bygget som trekker sikkert halvparten av gjestene. Det var enten en genistrek eller griseflaks. Allikevel. Vi kan gjøre som dem. For folk som driter i kunst vil opp og oppleve denne kunsten selv om de ikke vet det er kunst. Denne regnbueglass-gangveien er en kul opplevelse.

Dette burde også Kunstsiloen gjøre. Skaffe noe som absolutt alle kan like. Om det er en Zipline fra toppen av siloen over til Grønningen Fyr i tunell gjennom Odderøya. Om det er verdens største strykejern. Om det er glassheiser som tar deg til den sørlandske himmel. Lage noe stort som trekker folk. Et eller annet interaktivt kunstverk som ikke er kunstverk som allikevel er det. Noe som selv den minst kunstinteresserte vil betale for å oppleve. Kunst trekker ikke nok folk i Kristiansand til at vi kan forsvare å ta i mot, og huse,  en milliardærs gave. Det er en hyggelig gave, men ikke noe som særlig mange vil dra kortet for å se.

Debatten om kunsten i siloen tynger. Etter hvert er det Kunskiloene som føles. Jeg tror det handler mye om klein informasjon og om enkeltmennesker som har tatt stor plass i debatten. Det er bilde av all denne forbanna kunsten som ligger i hodene på folk, tror jeg.

Noen må komme og fortelle hva de vil lage for jeg vet ikke hva jeg får.

Om alle i Kristiansand reiste til Århus og Aros hadde vi allerede vært i gang med bygginga.

RAINBOW PANORAMA

Jeg så den første dagen jeg var i Århus for noen år siden. Denne regnbuen av glass på toppen av en bygning, og tenkte; Der vil jeg gå, uten å vite hva det var. Og vi gikk. Min turkamerat var ikke tung å be. Vi måtte bare på festival først. Men så,- Tredje dagen. Opp en gate bort et sted og til ei dør. 100 kr  ut a lomma og vi slapp inn. Det viste seg å være toppen av et ni etasjers kunstmuseum. En underlig opplevelse å ta heisen opp til Århus tak og få inn den flotte utsikten i alle fargene. Kunstneren, Olafur Eliasson forklarer kunsten sin slik:

“Your rainbow panorama går i dialog med den eksisterende arkitektur og forstærker det, der i forvejen er givet, nemlig udsigten over byen. Jeg har skabt et rum, der nærmest udvisker grænserne mellem indenfor og udenfor – hvor man bliver lidt usikker på, om man er trådt ind i et værk eller ind i en del af museet. Denne usikkerhed er vigtig for mig, da den opfordrer folk til at tænke og sanse ud over de dimensioner, de er vant til at begå sig i.”

Akkurat. Eneste jeg er usikker på, er hva han mener, men stilig var det.

Nedover i etasjene så vi mye kunstneriske ting vi heller ikke skjønte. Blant annet en hest fordelt på 100 syltetøyglass. Og en mor som hadde forklaringsvansker overfor sin lille lysluggede sønn som stod og funderte på hvorfor hesten var kutta opp. Vi fikk se moro kunst, interaktiv kunst, storslagen kunst og rævva kunst. Hele bygget var en opplevelse. Men det var ikke derfor vi gikk der.

Det var for glassgreia på toppen.

https://www.aros.dk/

 

 

 

 

 

En sen kveldsparkering på Sandens i Kristiansand gjorde meg skremt. ikke senteret eller selve shoppingen for senteret er flott og fint. Det er å ankomme senteret med bil som gjør meg skremt. For det første gjør jo innkjøringen og  nedkjøringen, og oppkjøringen  deg helt døgnvill, desillusjonert, førtidspensjonert og snurrsvimmel. Samtidig blir hele høyresiden på bilen oppskrapt på vei ned, og hele venstresiden på bilden oppskrapt på vei opp. Sidespeil og hundehoder ut av vinduet blir revet av. Og fordi man er så svimmel når en både kommer opp og kommer ned så aner jeg ikke hvor jeg har parkert bilen eller hvilken etasje jeg er i. I tillegg  aner jeg ikke hvor jeg skal når jeg endelig har funnet bilen. Og på toppen av dette må en passe seg for biler fra oven. I trappen ned til parkeringsgarasjen, på døren inn til parkeringsanlegget står det ett skilt. “Se opp for biler!”,- Gudd. Jeg smøg meg forsiktig ut av døren og kikket opp i taket helt til jeg ble kjørt ned av en bil som kom fra venstre. Gudd.

Jeg har lyst på litt mat og sitter her med en meny i fanget. Nystekt kanelbolle fra Kjelstad bakeri eller Spekeskinkepizza fra Tolga. Kanskje en Ostepølse med potetstappe fra Senja. Gudd. Det er mye å velge mellom og mye gode dråper som surkler ned min matsvake gane akkurat nå. Prisene er priser og ting koster jo. Alt har to priser. Spise her; 59,-  / Ta med; 55,-. Ikke så stor forskjell, men den er der. Jeg synes det er en dustete regel. Kan det ikke bare koste 57,- så sparer vi litt tyrkksverte og litt frustrasjon over en teit regel. Men jeg skjønner jo egentlig hva som ligger bak den teite regelen. Serveringsstedet slipper unna litt oppvask og rydding og grising om du velger å ta maten med ut av serveringsstedet og hjem. Derav prisforskjellen.

Det jeg derimot ikke skjønner er hvorfor det står i den menyen som akkurat nå ligger på mitt fang. Spise her? / Ta med?

Jeg sitter på et tog.

Det er fortsatt vinter i byen. Men ikke slik det burde. Snøen som har falt over Kristiansand den siste uka har smelta før den har nådd bakken og oppfattes fort som regn. Bildet over ble tatt i mars 2018. Slik det skulle ha vært i været på denne tiden. Kaldt, klart og hvitt. Denne dagen i fjor tuslet jeg bort for å ta bussen hjem etter jobb. Plutselig fanget mitt sørlandske sidesyn opp en rød prikk nedi gata. Jeg vrei nakken ut a ledd, fikk overaskende med meg hva som kom farende opp Henrik Wergelandsgate og rykka opp kameraet. Det var akkurat så vidt nesten at motivet forsvant forbi og vekk før jeg fikk klikka.  Si hva du vil men snø er fint om vinteren. Og denne mannen som i elegant dobbeldans forsvinner opp bak 17 bussen mot Tømmestø er bildet på en god vinter. Om han svingte av ved Rona vet jeg selvfølgelig ikke, eller om han tok en ekstra økt opp Kokleheiabakken er også uvisst, men at han kom lykkelig hjem er jeg ganske sikker på.

En del av de eldre menneskene som så denne karen rynket på nesen, så ned, og sendte en liten forbønn opp gjennom skylaget og til himmels. Det er jo tross alt dobbeldans han holder på med. Han burde hatt vekk nok til enkeldans.

Lurer på om dobbeldans ble tillatt i Påska i gamle dager?

Perrongen frister. Det rett og slett pirrer i perrongen. Jeg skal til Oslo i dag.  Og for å komme til Oslo, tar jeg toget. NSB. Mindre stress, mer sjarm, bedre komfort, bedre tid, mindre forurensning enn bevingende transportmidler. Jeg skal til Oslo for å gjøre meg fet i dag. Sjansen for at jeg er fet før jeg kommer helt fram er absolutt til stede etter jeg leste denne “snart starter reisen” e-posten jeg nettopp mottok.  Den informerer om togets fortreffelighet og dets innebygde goder. En kopp kaffe og en kanelsnurr på bildet frister, – men det er teksten som inviterer til uante kulinariske opplevelser. De selger ferske råvarer, og det er jo godt, og de serverer kaffe med omtanke. Omtanken må du kanskje stå for selv siden du må tappe kaffen selv, men tanken om det er god. Men det jeg gleder meg mest til er det de sier i setningen; “FERSKE, LOKALE RÅVARER.”

“FERSKE, LOKALE RÅVARER!!!!!!!!!” 

Jeg gleder meg. I dag skal jeg altså reise fra Kristiansand til Oslo og få muligheten til å nyte ferske  lokale råvarer underveis. GUDD, det pirrer i perrongen. NSB er logistikkens mestre. Dette blir bra. Reisen har ni ulike stopp, så jeg antar det kun er der vi kan få tak i ferskt lokalt, så jeg kan forberede meg på en ni retters meny. Det står opplyst når de serverer, men ikke hva, så det blir spennende.

1. Vennesla        14:03
2. Nelaug            14:53
3. Drangedal      15:52
4. Bø                    16:24
5. Nordagutu     16:40
6. Kongsberg      17:15
7. Drammen       17:51
8. Asker               18:03
9. Lysaker           18:

 

Lurer på om de ferske råvarene er kortreist?