!

Plutselig så jeg det. På torvet i Kristiansand. På øvre torv. Ikke nedre,- øvre. Der var det bare. Essensen av min oppvekst i Sørlandets hovedstad. Jeg er født på 60 tallet, var ungdom på 70-tallet, og ble voksen på 80 tallet. Og da jeg løftet blikket denne unormalt varmevakre dagen på øvre torv i Kristiansand så jeg oppveksten min. Jeg løftet kamera og der var den fanget. Oppveksten min. I ett knips ser jeg kristendommen, som var overalt rundt meg i oppveksten. Jeg var til og med wannebe-kristen selv en stund. I det samme knipset ser jeg vann. Som barn og ung badet og seilte jeg så mye at foreldrene var redd jeg skulle få svømmehud mellom tærne. Og så var det forlystelsene i bildet. Her representert ved en sprudlende utefontene. Et produkt skapt for å glede. Og jeg har vært en flittig bruker av utesteder opp i gjennom, og er det fortsatt. Og som fjerde ingrediens i bildet sitter måka. Denne fantastiske fuglen som jeg digger. For meg er den et bilde på vakker natur og en oppvekst langs havet. Med seilbrett, svaberg, svømmeføtter og snekker. Alt dette i et blikk. I ett bilde. Dette er mitt bilde.

Kristiansand blir finere og finere. Jeg blir mer og mer stolt av hvor fint de gjør det rundt om kring. Det pusses opp og flikkes og forbedres. Harmen over torvparkeringen virker parkert. Det ble jo fint. Debattene debatteres flittig på de tusen skjermer her i Kristiansand om ting som bygges og lages. Vi bryr oss om byen vår,- heldigvis. Det menes og synses og  det skal vi jo. Uten meninger stopper vi. Festningsheisen slaktes, Torvkvartalet roses og det lille hvite huset inni Markens skal ofres mens Caledonien nytes. Domkirka er nå omkranset av noe fint og det er ikke lenger skummelt på baksiden. Tangen blir fin, og Odderøya blir fin og Fiskebrygga  er fin. Vi tåler litt kaos i ombyggingsfaser bare ting forbedres og blir finere. Jeg ble derfor en smule overrasket og ble stående lett måpende da de tidligere tok ned all tildekkingen og  stillasene rundt Sparebanken Sør sin mursteinsklump.

Jeg hadde i mitt stille sinn trodd at de skulle gjøre bygget fint. At det også skulle skinne på torvet. Etter lang tids arbeid og ståk og bråk ser det ut som de ikke har gjort noen ting. De har holdt på lenge. Kanskje bygget er verneverdig, – det burde kanskje omgjøres til verneferdig. Eneste som jeg er spent på nå er byggets signatur.

Jeg må begynne å se igjen. Se med hjertet. Se med nysgjerrighet. Jeg må begynne å gå. Begynne å vandre. Begynne å ta med meg en brosjyre. Begynne å sette meg ned på en benk. Fortsette å kjøpe softis. Jeg må begynne oppdage ting på nytt. Jeg er glad i den byen jeg bor i og jeg er glad at så mange kommer hit. Alt de får se. Den dyre maten de kan kjøpe og den deilige atmosfæren som er gratis. Turistene kan gå på konserter og forestillinger, museer eller gatelangs. De kan legge seg bakover på fiskebrygga og tygge på ei Ræge. De kan ligge i Nupenparken eller dra med badebåten til Stokken. Det kan turistene gjøre. Men det kan jaggu meg jeg og. Og jeg skal bli mer turist. I dag hoppet jeg av bussen 5 stopp for tidlig og gikk på tvers og over kryss på vei til jobb. Jeg så hundre stykker ta morgenyoga ved bystranda. Jeg så ei gammel dame ta sitt morgenbad. Jeg så raske turister etterfulgt av skramlende trillebagger på vei til og fra ferien sin. Jeg så dovne frokoster og håndklær på ripa i Gjestehavna og den nye urtehagen i parken innenfor. Jeg så verdens fineste McDonalds og masse uterestaurantstoler som bare venta på slitne rumper.  Jeg så både byen og turistene våkne opp, gni seg i øynene, og smile til dagen. Alle smilte. Til og med de som liker å tegne på seg selv og andre og tidlig gikk inn på festninga hvor TattooConvention akkurat holder på. Jeg smilte jeg og, for det er en fin by jeg bor i.

Vi har så mye fint her i Kristiansand. Og akkurat denne byen skal vi både like og dele.