!

Akkurat i dag forvandles eventyret mitt til en våt drøm, men jeg rakk det heldigvis. Jeg rakk det og kom meg inn i  drømmen mens den ennå var kald og tørr. Det er ikke så mye å si bortsett at jeg hadde ski på beina og falt i staver over, og inn i, vår vakre natur. Jeg gikk til Havsyn på Tveit før noen andre. Dette fine lille utsiktspunktet i skogen bak Dønnestad. Og mens lykkelige og korrekt antrukket familier og middelaldrende menn i trange swixdresser koste seg i fine preparerte spor i lysløypa svingte jeg av. Inn på jomfruelig nedsnødde stier hvor skiene forsvant i snøen og bjørkene bøyde seg blygt i det hvite pudderet. Jeg gikk stille og ærbødig innover i skogens katedral. Det var noe hellig og sakralt over veien innover. Skisporene fulgte etter meg. Og drysset av snø ned i nakken i det jeg høflig bøyde meg ned og under og gjennom snøkledde bjørker enset jeg ikke. Det gikk kaldt nedover ryggen, allikevel varmet det. Jeg gikk ikke fort, men jeg gikk seint. Seint nok til å oppleve noe som ikke mange orker og gidder. Men det er verd slitet. Rådyr, rev, hare og elg har satt sine spor før meg. Håper at flere setter sine spor etter meg.

Jeg kom meg ut i skogen i tide. Det kan du og. Ta en tur. Det er så fint.

Tiddelitomm. Det har snødd før her i sør. Og mens snøen faller stopper trailerne. Og bilene. Naboen lever tenker jeg i det jeg ser snø dette oppover bak den digre snøhaugen der borte. Det er slik det er. Januar 2011 var slik. Og i februar i fjor. Og i februar året før, og i januar i 2016. Snøen hos oss kommer sjelden litt og litt. Det kommer mye snø fort. Kjapt levert i jevne lag rundt huset. Og for å flytte minst mulig snø om morgenen tar jeg bussen. Jeg er veldig glad i snø jeg ikke må flytte på. Og kanskje kommer bussen. Og kanskje kommer kongen. Hva er oddsen for det? Jeg stod sammen med min snøvandte finske nabo og ventet på bussen altfor lenge. Det var rett og slett hyggelig. Tid til å skravle litt om nisser, snø og typen hennes på Jæren. Men vi kan dette. Vi har vært ute en ventetid før. Så kom bussen. Altfor sent, og altfor proppa. Sjåføren smilte oss inn. Vi bippa oss videre med flexikortet og pressa oss forbi stresskofferter og ransler, votter og headsets. Sild i tønne på en dag med masse snø.

Så velsignet være snøen som blir liggende.

Benk i Baneheia. Januar 2019

Februar 2018

Utbruddet kom i går. Kanskje litt på fredag. Symptomene viste seg da. Heldigvis er jeg vaksinert mot snø så jeg blir ikke smitta. Men utbruddet spredde seg raskt til min sone så jeg var snart omringet av denne himmelens bakterie. Jeg måtte holde meg innenfor karantenegrensene. Smitten la seg rundt meg der jeg kjørte ut til hytta for å sjekke om båten var blitt infisert. Det var den. Og alt rundt den. Jeg gav førstehjelp og lindring til båten ved å fjerne mest mulig av smusset den var dekket med. Men så snek en tanke seg inn i hodet mitt. “Hva med de der hjemme?” Kanskje smitten hadde nådd dem. Jeg skynta meg hjem, men innså fort at jeg hadde kommet for sent. Det var snø foran inngangen. Jeg løp gjennom huset og så ut på andre siden. Det var jaggu meg snø der og. Hele området var smittet. Jeg satte i gang så godt jeg kunne med å avhjelpe og sikre området rundt boligen. Om ikke annet så er snøen lett å flytte på. I går kveld satt jeg noe av snøen til sides for inngangen vår. Jeg flyttet den smitten som lå foran døra vår. Den snøen som lå på terrassen vår samt den snøen som lå foran uteboden vår. Jeg flyttet den vekk så den ikke skulle spre seg mer. Så jeg flyttet noe av den til høyre og noe av den til venstre og igjen noe av den ble lagt ned i skråningen i enden av huset vårt. Og der lå den helt til jeg gikk å la meg. Den spredde seg ikke. Jeg hadde klart å stabilisere utbruddet. Men så. I nattens mulm og i nattens mørke må snøen ha våknet til live igjen. Den hadde spredd seg igjen. For i dag morges, etter at sovetrynet var justert om til solstråleansikt, kikket jeg ut på terrassen. Satan! Snøen jeg flyttet vekk i går var krøpet tilbake på plass. Jeg løp til ytterdøra og så ut. Satan! Samme greia der. Inngangspartiet var infisert.

Finnes det noe botemiddel?

De er levende begravd i dag. Av snøen som falt i går. De fine formene er dekket over av nye fine former.  De vakre figurene så jeg for bare en uke siden. Naturens flyktige erotiske kunstverk. De ble skapt av noen kuldegrader som blandet seg med noen varmegrader som igjen ble fryst ut og varmet opp og kjølt ned. Nok en gang fulgte jeg etter øynene innover i skogen. Inn mot Heietjønn oppe på Lømslandsheia i Tveit. På jakt etter Chaga (kreftkjuke/Inontus Obliquus). Jeg fant Chaga men jeg fant mer. Jeg fant naturens motiver over alt. Naturen er den perfekte formgiver. De små kuldegradene som lurte i skyggene lagde former av vann. Og de små solstrålene som snek seg forbi trestammene polerte med sine varmegrader. Det var underlig vakkert hvordan istapper vokser nedover og oppover og små vanndammer blir til storbykart.

Inne ved Heietjønn ventet blåisen med sitt smilende lys og gamle historie.

På turen opp går jeg forbi noe skummelt, noe fra TwinPeaks og Twilightzone; Vinkjellermyr? Til og med jeg klarer ikke assosiere meg fram til hvordan det navnet ble til her inne. På samme turen er det mange små fine utsiktstopper, et gammelt tysk flyvrak, ei hule hvor Ole Høiland gjemte seg og uendelig med flott skaperverk.

Turene i Tveit er alltid fine. Det er lett å finne fram og godt merket. Hill, hill til Tveit Turlag. Turen inn til Heietjønn er topp. Det er egentlig bare å ta den.