3 Minnepinner
Det er riktig så god lagringsplass i disse pinnene. GigaByte på GigaByte. Det er viktig lagringsplass. De bringer med seg minner som kanskje ellers hadde blitt overskrevet og glemt. Det er ofte de små tingene som gjør at en husker de store. Disse tre minnepinnene har ulik størrelse men inneholder omtrent det samme; En tur tur til Sotåsen i Randesund med yoghurt i sekken. Det mitt lille hode ikke helt hadde tenkt ut i form av logistikk på denne turen var å ta med meg skje eller gaffel som kunne benyttes til inntak av denne yoghurten. Jeg hadde kun husket kniv. Men som man vet så kan en kniv bli til tre “skjeer” eller treskjeer om man vil. En einerbusk måtte dessverre bøte med livet for at disse pinnene skulle komme til verden. De virket og Yoghurten forsvant inn i tre små turkamerater. Dog med en ettersmak av einerbær og kvae. Minnepinnene ble selvfølgelig med i sekken hjem. Det fine med dem er at jeg kan hente frem minnene fra Sotåsen hver gang jeg ser dem. Sotåsen-turen uten skje i sekken er lagret i dem for alltid. Umulig å slette.
Hill, hill Caledonien Hotell. Og takk. Vi som har vokst opp i denne byen mens den ennå var kristnet har mye å takke Caledonien for. Vårt store hotell som liksom alltid har vært der. Som 17 åring ble jeg heldigvis stoppet i døra på Baldevin Discotek. Som 18 åring burde de stoppet meg mange ganger. Jeg hadde sannsynlig vis hatt bedre av å være hjemme. Noen ganger ble vorspielet timet på den måten at andelen alkoholprosent kun skulle virke opp mot 50 % på selve vorspielet. Kanskje 55% innslag mens vi stod i køen. Men 100% virkning skulle ikke slå inn før inngangspenger var betalt, stempelet var på hånda, og han med breie skuldre i døra var passert. Dessverre var det av og til lang kø. Vi stod i kø kl. 19.30, det var ennå lyst og han vakta med breie skuldre ble lengre og lengre borte selv om jeg rykket fram i køen. Det hendte jeg ble bedd om å ta noen runder rundt kvartalet før jeg stilte meg i kø igjen. Godt jeg ikke hadde gps-tracking og skritt-teller den gangen. Det hendte også jeg kom inn og som første-valg lente jeg meg inntil veggen på toppen av trappa ned til avtredene i underetasjen. Ganske gøy å løpe ned den vindeltrappa da. Ble ennå mer på snurren. Siden den gang har jeg spist på Von Knarren. Vært med venner i pianobaren og på konferanser i storstua; Caledonien Hall. Caledonien har levert til hverdag og fest.
I Norge kan du bli hva du vil. Er det ikke flott? Utradisjonelle valg vekker åtgaum i samfunnet. Mannemenn kan bli quiltere og kvinner kan bli sprengere. Det er så fint. Alle kan bli hva de vil og forfølge sine drømmer. Mulighetene ligger for våre føtter enten du har baller eller pupper eller begge deler. Selv om det er slik at utradisjonelle valg blir framelsket og ikke lenger er så uvanlig allikevel må jeg jo si at jeg ble litt nysgjerrig på eieren av denne bilen. Jeg stod og ventet en stund men eieren kom ikke.
Naturens eget lysshow overgikk mitt eget i går. I andektig semireligiøs undring stod jeg på Hamresanden og så solen gå ned. Det var så nasjonalromantisk at det grenset til porno. Det hele begynte noen timer før. “Skal vi gå en liten tur?”, spør Maya, kona mi. Jeg var opp av sofaen og hadde på meg støvlene, turtøyet og sekken på ryggen raskere enn en Tesla kan akselerere. Helt nonsjalant satt jeg på gulvet foran henne, siklet litt og logret vilt. “Okei da, hvis jeg absolutt må”, svarte jeg. “Hvor skal vi gå?” spurte hun. “Ikke så langt, helst”.
På vei hjem stoppet vi opp ved Hamresanden og så solens siste nedsenking bak heiene på andre siden av fjorden. Av og til ser naturen kunstig ut. Det var så flott at det var falskt. Som sagt, nasjonalromantikk på grensen til porno. Gudd.
Jula er fin men endelig er den over. Nissene forlater hus og hjem og flyr til bake til isødet de kom i fra. Sekkene er tomme og grøten oppspist. De har gitt og de har fått. Nissene har fått feite vommer mens vi har slanket andre ting. For vi som en gang hadde feite lommebøker går en lettere tid i møte. Det er på tide å starte oppsparing igjen. En 11 måneders innstramningstid ligger foran oss. Det er akkurat nok til at finansieringen av neste års nissesekkefyll kommer på plass. Jula er fin men gudd hvor deilig det er når nissene igjen forlater balkongen og reiser nordover.
Kvarodden er Odden hvor tysk paranoia en gang herja. Nå er det edderkoppene som har overtatt. Jeg har nesten vært der mange ganger. Men bare nesten. Det er en fin lang-grunn badestrand der. Den har jeg vært på. Men jeg har ikke gått utover den lange odden som strekker seg ut i Kvåsefjorden. Der ute, på en høyde, ser vi nesten til Danmark. Utsikten er lang og utsatt for vær og vind. Men i dag er det stille og sol. Da de som snakket tysk tok over Norge en stund på 40 tallet rakk de å bygge ufattelig mye langs vår lange kyst. Også her på Kvarodden. Godt bevarte skyttergraver. Best i Kristiansand faktisk. Her er Maskingeværstillinger, bunkerser og ikke minst fine bålplasser. For midt i dette forferdelige minnet fra en ubrukelig krig satt vi i kveldssolen og grilla pølser. Og det var fint. Jeg kunne fortelle dem litt om stedet. For jeg hadde leste meg opp og gjort mine små turforberedelser og tre hodelykter lå i sekken sammen med laktosefrie pølser og sitteunderlag. Jeg kunne fortelle dem at det rustne kanontårnet en gang satt oppå en fransk Renault FT17 stridsvogn som tyskerne erobret i Frankrike i 1940. Det var 20 unge tyskere som bodde her i 5 år og passet på. Sikkert et fin sted å tjenestegjøre på. Jeg kunne fortelle at alt dette ble bygget for å stoppe engelskmennene som aldri kom. Det litt pussige er at engelskmennene opprettet en treningsleir innerst i denne fjorden, på Isefjær, etter at tyskerne hadde reist hjem igjen. Jeg kunne fortelle mye men det er begrenset hvor lenge en tre-åring, en 8-åring, to 11-åringer og min sønn og Siv gidder å holde fokus. De hørte fort nok og det var gøyere å klatre og hoppe og slåss og grille og rulle. Sant nok. Men Kvarodden er verdt et besøk en solskinnsdag.
Jeg har ingen nyttårsforsetter bortsett fra at det nye året fortsetter slik det forrige året var. Takk alle dere som har gjort 2018 så bra. Alle dagene i 2018 er nå historie. De er etterpåklokskap og etterpågleder og etterpåminner. Nesten ingen etterpåsorger. Jeg vil tenke på det gode i dag. Dagene som startet for et år siden og ble ferdige i natt har vært gode. For meg sitter 3 hendelser litt mer fast enn andre.
! 