2018 var ikke så galt.
Jeg har ingen nyttårsforsetter bortsett fra at det nye året fortsetter slik det forrige året var. Takk alle dere som har gjort 2018 så bra. Alle dagene i 2018 er nå historie. De er etterpåklokskap og etterpågleder og etterpåminner. Nesten ingen etterpåsorger. Jeg vil tenke på det gode i dag. Dagene som startet for et år siden og ble ferdige i natt har vært gode. For meg sitter 3 hendelser litt mer fast enn andre.
- I Januar og Februar var Maya vekk. Hun var til behandling på GranCanaria. Etter minst 10 år med ME øynet vi et lite håp. Hun tok håpet mitt med seg i det hun satt seg på flyet. Det er lenge siden hun kom hjem nå med håpet mitt i bagasjen. Hun har pakket ut både det og seg selv igjen og minnet om ME blir fjernere og fjernere for hver dag. Maya er Maya igjen. Jeg er stolt av henne og jobben hun har gjort.
- Sommeren. 3 måneder uten langbukser. Hele familien fra Nord-Norge ut i sjøen. Hele familien her hoppa i havet sammen med dem. Fantastisk sommer for oss som bor ved havet.
- Lysshow på fasaden til Domkirka. En faglig utfordring og en kreativ drøm utenom det vanlige ble virkelig da evnerike folk hjalp meg og Kent i Bigwig. Jeg var med på å skape magisk høytid for tusenvis av Kristiansandere fram mot jul. Det er jeg stolt av.
Og nå er vi i gang igjen. En rolig brettspillnyttårsaften med Gunnar og Wanida og Meg og Maya har glidd over til ny dag, ny uke, ny måned, nytt år. Jeg kan ikke se horisonten av dette nye året, men reisen er i gang.
Julebord og vennefester. Møter og mingling. Julemåneden er tid for fest, feiring og fyll . Vi oppsummerer hverandre og takker for tiden vi har sammen i alle månedene som leder opp til desember. Slik er det også med meg. Familie og firma. Masse gøy og masse moro og av og til ispedd litt alkohol. Nå i romjulen har jeg en tradisjonspålagt møteplikt på Lummax Fotballakademis Romjulstreff. Lummax har eksistert i snart 25 år, og jeg har vært medlem siden starten. Vi er en fin gjeng som møtes hver søndag og spiller noe som ligner på fotball. I romjulen gjør vi ekstra stas på oss selv. Vi møtes og spiller fotball i 1,5 time før en badstu og kalde pils står klar til å ta i mot en gjeng uhåndterlige kropper. Vi skravler som høns og ler som haner. Når varmen, pilsen og litt medbragt juleaketvitt har gjort susen hørbar i hodet drar vi med maxitaxi til byen. Alt dette er vel og bra, også i år. Personlig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde spist nok denne dagen for fortauet begynte faktisk å bevege seg i det jeg gikk ut av maxitaxien. Jeg sa fra til de andre at jeg måtte ha en matbit og gikk på gyngende grunn over torvet i retning junkfoodens høyborg; MacDonalds. “Gått å gå litt”, tenkte jeg. “Frisk luft er bra”, tenkte jeg og undret litt på hvorfor domkirketårnet var laget av gummi. Jeg gikk videre på ustødig asfalt og blomsterkasser som ikke kunne holde seg rolig og nærmet meg en bigmac. Det var da jeg så det. Eller dem. Familien som satt og spiste på en restaurant jeg passerte.
Bamåsen fra litt avstand er fin. Den er egentlig akkurat som meg. Finest på avstand og i stummende mørke. Julelys er jo skapt for å lyse opp, pynte opp og skape stemning. De klarer det der oppe. Dessverre er det med undring jeg ser at mange andre tror at mer lys, gir mer stemning. At dess mer dess bedre. Og de som gjør det burde heller henge alt stasjet på innsiden av veggen i steden for å belemre oss andre. Og noen tror også at dersom du samler alle lysene dine i en kanon og skyter dem på huset blir det vakrest. Heldigvis er de fleste hus koselige med litt lys. Behersket lys. Og av og til smiler jeg og tenker at her er det noen med smaken i behold. Noen som tenker litt helhet og design. I begynnelsen av Hånes I Kristiansand har et helt lite nabolag skapt noe fint. Fra Strømsheia sent i går kveld så jeg de vakre lysene på Bamåsen. De som strekker seg fra hus til hus og lager et fint lite mønster. En koselig lysrekke. Lyslenker burde vært kvotebelagt med mindre du kan vise til slike ting de gjør i Bamåsen. De har klart det der. Det er bare flott. Hill, hill og god jul.
Julens fineste blader. De eviggrønne lærbladene på Kristtorn. Dyp grønne med røde bær som pynt. Navnet skjemmer som sant ingen og Kristtorn har selvfølgelig noe med Jesus sin tornekrone å gjøre. Kristtorn finnes i ulike arter også der Jesus traska rundt, så det er vel neppe usannsynlig at han ble tiltvunget en Kristtorn krans på hodet av de som likte han dårlig. Det at bærene til hans tornekrone opprinnelig var hvite og ble røde av hans blod er vel mer usannsynlig. Noen hevder også at det nettopp var en Kristtorn busk som brant foran Moses på Sinai fjellet og bærene er flammene. Også det finner jeg usannsynlig, men det er jo også det som er så spennende med religion og tro. Det er usannsynlig, men kanskje ikke allikevel.
Det er dagen før dagen i dag. Og det er slik det skal være. Dager følger dager og alle dager jeg vet om kommer før neste dag. Men i dag er spesiell siden i morgen er julaften. Allerede i morgen. I rommet innenfor ligger hjertene til to barnebarn og banker spent. De ble innlagt her i går av foreldre som ikke helt takler forventningspresset disse to påfører omgivelsene. Vi merket det i det det nærmet seg leggetid. For selv om gjespene ble større og større økte energien i rommet. “I morra er det bare en dag igjen”, kom det fra to barnestemmer. “En dag.”, sa de med fjerne blikk. Den lengste dagen. Selv om fakta er at sola akkurat har snudd og dette er den tredje korteste dagen i året og det er nesten et halvt år til den lengste dagen; St.Hans, er allikevel dette en av de aller lengste dagene. Det er som med været ute. 3 minusgrader men sterk vind oppleves fort som 10 minusgrader. Dagen i dag har 24 timer, men siden den kommer før julaften har den en opplevd lengde på sånn ca 35 timer for disse to. De våkner snart der inne og kommer ut i stua. Siden dette er dagen før dagen får de åpne en pakke hver. Det sløver dem ned en stund. Men virkningen av den pakka avtar utover dagen og nye tiltak må iverksettes. Skogstur, snøballkrig, akebakke, ludo, julefilm. Det er underlig det med tidopplevelsen disse dagene. Mange voksne ville helst hatt flere timer til rådighet. De fleste barna færre. Opplevelsen av tid endres heldigvis når en blir eldre. Jeg sitter her med hvilepuls og venter på at de to skal stå opp.
! 