Blaud uten badeland
Det var grått og regn. “Vi er garantert å bli klissklass om vi går på tur i dag.”, sa jeg fornuftig til mine to turvenner; Maya og Lucas. “Skal vi heller gå i badelandet så slipper vi å bli så våte,” fortsatte jeg i all min visdom. Så vi bestemte oss i plenum for å gå til Hovden badeland. På den måten kunne vi i allefall betale for å bli kliss klass. Vi pakka badebukse og store håndklær. Vel fremme stod vi å kikka inn vinduet på en haug med småbarnsfamilier som hadde det moro i sklier og basseng samtidig som de løp og hylte. Ved noen bord satt ei slekt i badetøy og nøt noen feite hamburgere med pommes frites ispedd en sterk eim av klor. Selv fra utsiden av vinduet fornemmer vi høylytt Badelandskaos. Vi så først på alle dem der inne, deretter på hverandre. “Jeg går på kafé”, sa Maya. “Vi går på tur”, sa meg og Lucas. Vi var passelig godt kledd og jeg hadde en liten reservetursekk i bilen. “Vi går mot den klumpen der,” sa jeg og pekte på Hovdenut. “OK”, sa min lille turkamerat. “Vi gjør som vanlig, vi går til vi snur.” “OK”, sa min lille turkamerat igjen. Hovdenut er ikke langt unna, men den er bratt unna. Og i lett regn og lett tåke og lett vind og lett kaldt er det ennå brattere. Men vi skravla og gikk og glemte helt at vi ble kalde og blaute. Han fikk et sitteunderlag inn under jakka, over brystet. Det varmer alltid. Jeg hadde med ekstra sokker i sekken. De funka som votter helt til de og ble blaude. Og vi glemte å snu når vi kom til topps. Vi stoppet opp litt på toppen og så forbipasserende skyer med litt utsikt innimellom. Langt vekke var det snø på toppene. Men det hadde ikke vi. Vi trengte ikke snø for å være kalde. Vi gikk ned på andre siden. Ned og rundt og fant en vei. Vi gikk oss vill. Vi fant oss selv igjen. Vi ringte Maya og en varm bil kom og møtte oss.
Vi ble nok like blaude som om vi hadde gått i Badelandet. Og helt sikkert kaldere. Allikevl smilte vi begge to mer enn om vi hadde vært i badelandet. Vi hadde valgt et sted uten inngangspenger. Uten klor. Uten folk. Et sted med gjørme og glatte fjell. Vi hadde rett og slett hatt det blaut, kaldt og flott.
Det handler ikke alltid om lengde. Det handler ikke alltid om den høyeste toppen. Det handler ikke om at ingen skulle tru at vi hadde vorri der som nokon kunne bu. Det handler ikke om Maya eller meg eller Lucas. 
Det var jo som en fortryllende invitasjon. Den lyste mot meg i vakkert og tydelig rosa; Bli Vakker. Gudd! Hvem kan si nei til slikt? Jeg som går med drømmer om en gang å bli å bli fotografert i annet enn motlys og stummende mørke. En gang skal noen snu seg etter meg for annet enn at jeg lukter rart. De skal synes jeg er vakker. Riktig smukk og ikke tjukk. “Lille speil på veggen der, kan du finne feilen her? ” Jeg spør dette spørsmålet til speilet hver morgen. Og hver morgen viser speilet meg en ny feil. Takk skal du faen meg ha, sier jeg. Alltid noe som kan forbedres. Dekkes til. Skjermes og skjules. Heldigvis har jeg korttidshukommelse og glemmer kjapt hva som er feil. Helt til jeg gikk forbi “BliVakker” på vei til jobb. Skulle jeg gå inn? Skulle jeg ta sjansen på å bli vakker? En som alle snur seg etter? Skulle jeg tørre? Jeg ble varm i kinnene og mine korte lasher vibrerte av forventning i det jeg elegant gikk mot døren til det forjettede land. Nå, endelig. Skjønnhet kommer utenfra, skulle bli mitt motto. Mine bryn skulle få noe å bryne seg på og min hud skulle forvandles. Pedikyr og manifoil. Skulle ikke spare på noe denne dagen. Kan du gjøre meg vakker? spurte jeg høyt i det jeg nærmet meg det magiske rikets port.
En liten stemme inni meg sier at jeg er liten. En liten stemme i meg ser på TV og ser at Sverigedemokratene vant valget. Ikke helt flest stemmer, men allikevel, de vant. Det er i alle fall dem vi har hørt mest om her i Norge. Hvor skumle de er. Hvor fremmedfiendtlige de er. Hvordan ingen vil samarbeide med det partiet på grunn av deres meninger og holdninger. Men de vant jo! Svenskene lever i et representativt demokrati. Akkurat slik som vi gjør i Norge. Alle sin stemme teller like mye. Vi kan stemme på hvem vi vil når det er valg. Vi kan stemme på dem vi vil skal bestemme over oss. De som får samfunnet til å bli slik vi selv ønsker. Slik det er best for meg. Det er det de har gjort i Sverige. Og veldig mange svensker stemte på Sverigedemokratene. Hele 17,6 % av svenskene vil ha Sverige slik Sverigedemokratene vil. I Norge stemte veldig mange på Fremskrittspartiet når vi hadde valg.
Jeg var klar over at når måkene forsvant var det fordi de trakk av gårde for vinteren. Det samme med gjessene og stærene og trostene. Men spurvene? Hvor er alle spurvene blitt av, tenkte jeg? I dag fikk vi svaret. Utenfor frokostvinduet på hytta satt det en liten feit fugl med spisst nebb og kvasse klør. Ikke bare var hun kledd i fjær. Men hun hadde noen fjær i nebbviken også. En feit og fin fru spurvehauk satt og fordøyde frokosten rett utenfor hytta. En flott og skummel liten hauk. En flygingens mester. Med korte kraftige vinger kan den forfølge de stakkars små spurvelignende flygende mellommåltidene gjennom skogen. Det var gøy å se så nærme. Vår egen hyttehauk.
På TV ser vi på de som har valgt et enklere liv. De som bor der ingen skulle tro. De som velger vekk komfortens selvfølgeligheter. Vi gjør det jo selv. Et enklere liv. I alle fall om sommeren. Fra mai til september flytter vi inn på hytta. Det går mot slutten på det enkle livet nå. I september flytter vi tilbake til huset. Vårt enkle liv slutter der. Plutselig blir alt mye vanskeligere. For i huset har vi innlagt vann. Til og med varmt vann. På hytta har vi kaldt vann fram til ytterveggen. På huset kan vi gå på do og dusje og bade innendørs. På hytta har vi utedo og utedusj og skal vi bade må vi hoppe i sjøen. Huset vårt har varme i alle gulv. Hytta har aldri sett isolasjon. Huset er 115 m2. Hytta er 46 m2 stor. På huset har vi 2 flate meter å gå fra bilen til inngangsdøra når fredagstacofyllte poser fra meny skal inn. På hytta har vi 100 meter å gå fra bilen og 6-7 høydemeter. Huset ligger lunt til. Hytta ligger med havet mitt i mot. På huset har vi oppvaskmaskin, på hytta har vi meg.
Mørkets krefter kryper inn over oss. Lyset svinner og regnet vinner. Det blåser opp og ting blåser ned. Det er ikke bare vinden som trekker. Det gjør fuglene også. Store flokker suser over hodene våre og samles i skravlende tretopper. De sitter der og diskuterer retning og medvind. Noen vil være litt lenger på Sørlandet. Noen vil til Barcelona. Atter andre vil til Skottland? Tilslutt tar de fornuften fangen og reiser av gårde i sluttet formasjon. Tilbake står jeg og ser etter dem. Livets løse fugler. Det er jeg som må stå tilbake og kle på meg. Et nytt lag ullundertøy for hver uke som går. Bare for å nå et metningspunkt i januar en gang. Da begynner løken Tomm å ta av seg lag etter lag igjen. Helt til jeg ser fuglene komme tilbake. Høsten er her. Den er uendelig mangfoldig og forblåst vakker.
“Æ møter meg sjøl i veggen!” – Kona fant et ark jeg har savnet. Ikke Noas men mitt. Arket har jeg tidligere fyllt med ord og uttrykk og feilsiterte sitater. Alt er selvopplevd og hørt. Kolleger og venner som i samtalens og diskusjonens hete fyrer av visdomsord og sitater for å forsterke et budskap.
! 