Ingen Kim ingen kaos.
Et av mine aller beste festivaløyeblikk kan jeg takke danske Kim Larsen for. Mannen som akkurat døde. Trist er det for han har betydd mye fro mange. Mannen som brølte sammen med meg og resten av Gasolin en gang på 70-tallet. Han fikk mange hender til å folde seg da de la Kristendommen flat i en radius av mange mil når de hadde konsert i Gimlehallen i 76ish. Men jeg var ikke der. Jeg var ikke gammel nok til konsert. Bare 13 år. Men jeg var gammel nok til å brøle sammen med dem bak en lukket dør på gutterommet. Gasolin så jeg aldri Live. Kim Larsen har jeg sett et par ganger i Norge uten at det rykket i noen spesielle nerver. Fin musikk men jeg var ingen stor fan. Mitt store øyeblikk kom da jeg var på en festival i Danmark i 2015.
Det var en varm torsdag kveld, og mens vi ventet på Lenny Kravitz gikk jeg og min australske venn til smuk-festivalens nest største scene hvor gamlingen Kim Larsen skulle showe. Usikre på hans popularitet i Danmark hadde vi ingen forventninger og stilte oss opp og ventet under de store bøketrærne. Det kom flere enn oss. Først 1000, så tusen til og så 20.000 til. Det blei trangt. Kim Larsen kom på scenen og snakket om brusebad, kartofler, fem og halvfjers og litt firs. Vi skjønte ikke bæret, men de rundt oss jublet og lo. Og så ble det stille. Hans første klimpringer på gitar smøg seg under trekronene og utover publikum. Forventningen i folket var til å ta og føle på. Og akkurat samtidig med at denne 69-årige artisten åpnet kjeften på sin første sang løftet himmelen seg. Trekronene på de enorme Bøketrærne reiste seg rett opp. For akkurat samtidig med at Kim Larsen åpnet sin enorme kjeft åpnet kjeften seg til 25.000 dansker seg. Det var allsang på grensen til vannvidd. Alle sang. Alle. Fra første sekund. Unge og gamle. Og alle sang av full hals. Unntatt en kar fra Australia og meg som stod der totalt målløse og nøt øyeblikket. Gudd. Det var magisk. Vi så ikke dette komme. Det ble et kims kaos av korsang. Vi ble med i galskapen en stund før vi øre i hodet og fornøyde i sjela tuslet oppover til den store scenen. Godt var det,- for litt senere ble konserten stanset en stund. Årsak: Det var for mange folk. Kim Larsen var for populær.
Men Gudd. Takk alle dansker som elsket Kim Larsen, jeg fikk et øyeblikk som varer.
Håper han ikke hviler i fred. Å gøy er det.
En god venn sendte meg en melding; “Øl?”. Vi vet begge hva dette innebærer så jeg svarte med et enkelt; “Alltid.” Neste melding fra han var noen timer senere; “Hvor?”. Jeg svarte; “Patricks. 9.” Hvorpå han var taus til jeg fikk meldinga; “Bussen.” Jeg svarte; “ÆÅ”. Som du skjønner er vi ikke særlig tastesalige noen av oss. Men vi gledet oss begge to. Vi møtes av og til og drikker øl og skravler og forteller hverandre om liv og levnet pluss en masse pissprat. Min venn sier alltid han må hjem tidlig, men han sitter alltid ved siden av meg på siste nattbuss hjem. Vi tar et par øl her og et par øl her og treffer noen kjente her og ingen der. Vi smiler og ler og er trygge gode gamle karer på byen. Ofte ender vi opp på hver vår krakk ved siden av hverandre innerst på Bakgården Bar. Der har vi sittet nok ganger til at bartenderen og min venn kan diskutere litt irske og skotske tradisjoner. Vi ser på folk som ser på oss. Vi prater med dem som trenger seg fram mellom oss til baren. Alle de som skal slukke sin tørst. Alle de som bare skal bli bittelitt fullere. Vi ler mye og ser mye. Vi undres over jentegjengen som hiver i seg tequilla-shots. Vi undrer oss over hvor flink, rask og tålmodig en bartender er. Vi ler av mannen som presser seg inn mellom oss og roper høyt; “To drinker! Samme hva.” Vi sitter der til klokka tar oss igjen og vi tusler opp til bussen. Min venn prater med alle og kjenner mange. Han var lærer for lenge siden og de som var små elever for lenge siden er småbarnsforeldre selv nå. Vi treffer alltid noen av dem også på byen en lørdagskveld. Vi hadde en god kveld på byen. Akkurat fulle nok. Akkurat søvnig nok. Akkurat tidsnok hjem og i seng. En helt usedvanlig god kveld ute med en god venn. Det blå øyet fikk jeg ved et uhell på fotballtrening kvelden etterpå.
Jeg visdomme. Ja komm vil forsoffen og visdommalle twaturen , med visdomm. Tomsten vissten det. Ja komstann. Litt hadden , med visdomsta komster ei gamm. Og ikke kommenn. Ja jeg sitte sprøytannå. Den Tullen der ei sin dog. Og visstann. Jeg visstannle sprøytannlen Tull under. Skullingen i det. Tullippe for det. Den vil der i tann. Et hadderen og. Og lunderen Tomst hos lå skull unes. Tomme fylling ikke fylle jo hulle der ei sitt hos lå der det. Litter en i en Tullippe sprøytann. Og hull uner ei dust Den, i ovene sa og sitt. “Dentoret i leppa. Jeg spret. Og fylleg sommedøvd uten kold. Godt. Jeg sa. Godt. Den hadde i til og kommedde hva jegen, ingaen va og sitt. Godt. Jegaentinga tine sa 100 re mer til kjøntil oven kold. Jeg prøvelsenderlen var bed uter fyllittenten, ig kjen hva jeven,” sprøyta jentorklaredøvd ut bedøvd linnet halvve i og kom entil denet hadderdigjeg kjeg sitt hadde å fer bed linga jevelseg sitt kold. Dentil og skjeveis ute sprøvelsen var og sa hadde at ingen at av øytannleg på Faen på siden kunnen. Uten før bed på en lapp hvor de. Uten inned innen prøvdet og nen i kaffenste. Denstre side sidel visstrevel av trodde jeg gled på en gav jeg ned innenstre svert kom av jeg jeg på ver gav munga opp opp kaffen kunnen al at jeg ven. Etten kom av mung. Varmeg trodde skaffen gant over jeg tungant en”. Jeg de. Ute skreven kopp opp høyre side skal jeg ga opp kaffe. Der og jeg til ver blir høyre sven. Jeg ven at bed i meg ut blir hvel jeg til verfrant opp hvet gled i meg hvelgt. Faen.
Kanskje en middag i sentrum eller en viltbuffet på Fjellstoga. Muligens litt shopping i butikker hvor alt er litt mer eksotisk og alt er litt mer dyrt. Og heldigvis er min bror mer glad i Hoven enn meg. Og uten hans kjærlighet for Hovden hadde ikke vi vært så glade i Hovden. For min bror og hans kone har husvære på Hovden. De har en stue med utsikten på bildet over her. Og denne utsikten får vi låne av og til, sommer som vinter. Utsikten utover Hovden er vakker, og Otra er bare 10 meter fra døra.
Det er så inni Helgolands irriterende at kona alltid har rett. Selv når hun tar feil har hun rett. Og sant skal vel sies. Jeg tar mer feil enn henne, så hun vinner på retthets-statistikken. “Det var det jeg sa”, sier hun til en slukøret mann. “Har du virkelig glemt det,” sier hun, mens jeg driver MR på meg selv. Men i går tok jeg henne i feil. Hah! For i sommer sa hun til Merethe som kom og spiste middag på brygga sammen med oss. For øvrig den siste bryggemiddagen for sesongen. Hun sa; “Når det blåser innover fjorden er det alltid stille på brygga!”. “Her nede kan vi kose oss.”
I tider hvor moral og etikk ser ut til å forlate realitykonseptene fikk jeg en ide til en ny serie. En serie hvor en ikke ser hvor langt en kan nærme seg det totale moralske forfall .En serie som ikke krever minimalt med påkledning og maksimalt med tatoveringer. En serie som ikke foregår på strender og i hav og i paradiser i sydlige strøk. Et konsept hvor parring ikke er det viktigste. For her er tanken at en går inn i en setting som allerede er ganske langt nede i troverdighetstrappa. Et miljø som allerede er ganske dehydrert. Hvor sannheter snur seg etter vinden.Og handlingen skal ta plass i et hvitt hus i en viktig by i et stort land. Formålet her er å finne fram til det gode i deltakerne inne i huset. Lete med lys og lykter helt til en finner et snev av sannhet og ærlighet. Deltakerne er allerede stemt fram av et folk og befinner seg i huset. Det er blant dem at ærligheten skal ettersøkes og forhåpentligvis se dagens lys igjen.
Jeg satt meg ned et lite stykke bortenfor utedoen. Den var forfallen og manglet både vegger, dopapir og bilder av kong Olav og dronning Maud. Jeg satt der i stille undring. En gang satt det noen der borte, på den grå doen. De satt og tissa der og bæsja der. Hvem de var vet jeg ikke. Men en gang bodde det noen her. Lenge før biler suste forbi i 100 km timen. Den lille plassen ligger langs elva ved Lislefjødd. Og bortenfor der igjen, bak trærne, går riksvei 9 mellom Hovden og Haukeligrend. Om vinteren er det av og til 2-3meter snø her og veien hvor bilene suser forbi i 100 kmt stenges. De som en gang bodde her var her lenge før alle bilene kom, kanskje før veien kom. De bodde rett og slett langt vekk. Men det var her de levde. Det var her de måtte på do. Her som det om vinteren kan bli 30 minusgrader, kuling, og like mye snø som doen er høy. Jeg satt et stykke unna i undring og lurte på hvem som på de kaldeste dagene løp stykket mellom det lille huset og doen. Tipper det gikk fort. Det var et hardt liv, men det var det de hadde. De satt også på denne doen på varme sommerdager med døra oppe og følte solens varme og elvas milde sus. De følte også regnbuens magiske kraft. De levde et liv her fordi det var deres. Jeg satt i undring på en dag hvor himmelen stod for dramatikken. Den vesle plassen lå badet i solens stråler mens regnet datt og himmelen svartnet til. Og regnbuen pekte på huset hvor de som brukte doen hadde bodd. Jeg satt i undring.
! 