!

Jeg vet ikke hva en caliper er men den var til besvær. Sammen med en venn dro jeg av sted mot Kjerag-bolten. Først når vi nærmet oss Rysstad og de lange bakkene opp mot fjellheimen sa bilen i fra. Den peip i sin nød. Den peip i et hjul og en felg som var blitt glovarm. Paranormal aktivitet tenkte jeg. Dette kan ikke vitenskapelig forklares og håpte på det beste. Allikevel svingte jeg innom verkstedet på Rysstad og spurte etter en forklaring. En Setesdøl mekaniker snakka til meg. Det meste skjønte jeg ikke. Men han sa noe om at; “Du lyt tenkje deg omatt nokre gonga fyr du fer te fjells. Eg vona det e kalipparen det e noko gale me. Og det ekkje gama å kjøyre me. Du lyt snu å færa heimatt.” Steike, inni svarte Brokkebakken. Vi måtte snu og kjøre ettappevis hjem. Kjøre noen mil og så vente til hjulet ble kaldt. Og så kjøre noen mil igjen. Faen! Og jeg som ville vise Wanida Kjerag-bolten. Jeg har stått likbleik på bolten noen ganger før, men ikke hun. Men ikke i dag. Vi snudde og jeg var slukøret så det holdt. Første ventetid ble ved Reiårsbekken. Denne vesle bekken med et forhenværende fossefall på hele 200 meter. Det var mektig å klatre oppover i den tørrlagte fossen. Vi så fisk i kulper og samla rullestein og jeg fortalte om Reiår som en gang styrtet utfor denne fossen sammen med hesten sin i et forsøk på å imponere ei berte fra Ose. Vi kjørte videre. Vi kom til Bygland før vi måtte vente igjen. Og gudd. Tilfeldighetenes rare ting. For akkurat her var en festival for de Paranormale. De som trosser elementene med en skjerm over seg. Det ble avholdt norgesmesterskap i akrobatikk for Paraglidere. I blikkstille steikvarme kjøpte vi is og satt og så på alle disse menneskene som ikke liker seg på bakken. De ble dradd opp med båter til de bare var små prikker på himmelen. Tøft. Så bar det videre. Vet Syrtveit-fossen ventet vi mens vi så på rafting i elva og fikk kaldt vann av selveste grunnleggeren av Troll Aktiv; Tim. Vi kjente hverandre for lenge siden. Og gjensynet var topp. Nest siste stopp var i skyggen av Spar på Skarpengland. Der gikk vi en stille vente-tur uten å prate så mye mens hjulet ble kaldt. Nesten hjemme dro vi opp i Stampa og bada av stresset og støvet og angsten for ikke å komme helt hjem.

Så tusen takk til en sviktende caliper. Uten den hadde vi stått i kø på Kjerag for å ta et bilde før vi hadde kjørt hjem. Av og til får man oppleve mer enn man forventer. Og jeg vet fortsatt ikke hva en caliper er, bare at det kostet 4000,-  å få en ny.

Å ha en hytte uten innlagt vann kan være en utfordring for kroppslige funksjoner og sjelelige sanser. Riktignok har vi “sommervann”. Det føles ofte som “vintervann”. En svart slange strekker seg gjennom skogen fra nærmeste offentlige vannledning. Kaldt vann fram til hytteveggen hvor vi har en kran. Denne svarte slangen blir bare avbrutt av en kobling 6-7 meter ovenfor hytta. Der står utedusjen. Elsket og hatet. Det er et slikt svart lite tårn hvor vannet som er inne i det liksom skal bli varmet opp av sola. Det er i teorien. Det egner seg nok best i bruk et par kilometer på hver side av ekvator. I de årene den har stått der skal man være bra gørrskitten og svettmetta for å våge å skru på den krana. Vannet har aldri blitt termometermålt, men effekten det har på visse kroppslige utspring taler sitt utydelige språk. Det har med tiden gått sport i å se hvor fort man kan dusje. Men det var før i år. For rent bortsett fra tidligere frostskadevann er plasseringen upåklagelig. Årets snille solvarmestråler har klart å varme opp vannet før solen selv går ned bak trærne på Lyngøya. Det er da det er best å dusje. Sånn ca. 21.30 på kvelden kan jeg nå ta en godt lunken dusj og se på solnedgangen. De aller siste solstrålene finner fram til meg og tørker meg. A dusj With a View.

Det er følelsen av sommer.

Tror kanskje det var flere folk på toppen enn på torvet denne torsdagen. Jeg tok  den tyngste veien til toppen på torsdag. Som helt alene gressmann la jeg plan om å dra til Jotunheimen. Alenemannemanntur. Jeg pakket det jeg hadde og la av sted, meg og min Peugeot uten dab-radio. Jeg la inn første overnatting ved Gaustatoppen, halvveis til Jotunheimen, og ta en kveldstur opp dit. Turen dit var dønn – i – bøtta – kjedelig. Kjøre, kjøre , kjøre. Trøndere, tyskere, dansker, polakker, hollendere og noen norske tapetserte veiene med turistbiler. Time etter time kjørte jeg. Gudd å kjedelig å kjøre alene uten dab. Men jeg kom fram oversvett i overopphetet bil. Jeg parkerte der ca. 200 andre biler og to busser var parkert. Mange Liverpool-fans her tenkte jeg; You Never Walk Alone. Klokken var 18.07 da jeg startet opp stigningen. Jeg var tydeligvis seint ute. For alle gikk ned fra toppen da jeg gikk opp. En evig strøm av mennesker. “Er utsikten ferdig?” , tenkte jeg. Og min mannemann følelse forsvant sakte men sikkert da jeg så hvem som allerede har vært der oppe. Lettbente 4 åringer. Unge fedre lastet med feite to åringer i bæremeis. En haug med pensjonister og mange lettfeite og noen storfeite. Illusjonen om at det skulle være en tøff tur forsvant ut med 17 liter svette. Jeg gikk i solsteiken mot toppen. Og mens toppen ble tømt for utsiktere kom jeg opp. Det luktet vafler fra et vaffeljern som akkurat var stengt. Men utsikten var heldigvis ikke ferdig, den var der fortsatt. Jeg kunne se langt alle veier, bortsett fra rett nedover. Ingen andre turister i synsfeltet. Gaustatoppen er fin. Jeg var der litt. Fikk tatt mine utsiktsbilder av øl helt uforstyrret. Turen ned gikk fort og inn i bilen og ned til campingen på Rjukan. Klokka var 22.12. Kjedelig å sette opp telt alene. Kjedelig å spise sent alene. Kjedelig å stå opp alene. Jeg kom meg aldri til Jotunheimen. Å kjøre, kjøre, kjøre ennå i 5 timer opp dit frista lite. Jeg tok heller en sardinboks opp til Hardangervidda. Med meg hadde jeg sykkel og tråkka innover vidda på en grusvei som går hele tre mil innover. Jeg snudde etter en. Kjedelig å sykle alene. Gaustatoppen stod fint i silhuett langt borte og lett å komme opp på herfra. Og ræva mi som ikke har opplevd sykling på et par år var enig om at det var på tide å snu. Og nye 17 liter var svetta ut. Altfor varmt til slike fysiske ting. Jeg sykla ned til bilen. jeg valgte en sti. Knudrete og fin, dritbratt med 18 hårnåls-svinger. Kul nedfart men ræva likte heller ikke dette valget. Jeg  pakka teltet og kjørte hjem. Like kjedelig det og. Norge er ufattelig vakkert og variert og jeg reiser gjerne ut for å se igjen. Men ikke alene. Det var flott og fint men kjedelig.