Dette er nå en etablert sannhet i et barnebarns sinn. Jeg har alltid tegnet for barna og de vet jeg kan tegne. Men nå vet altså eldstemann at bestefar kan kunsten å leke med bilder. Og moro er det. Fotoapparat og mobiler knipser i vei. Vi rigger lys og modeller og legoklosser og bakgrunner. På nettet finner vi underlag og har heftige diskusjoner om hva en scene bør inneholde. Dramaturgien tar vi sammen. Bildet skal være formidle kjærlighet og spenning, StarWars og familie. ObiWan Jedi star Fighter og Famma-kjærlighetplaneten er med. Og for den oppmerksomme kunstkritiker vil man kunne skimte bestefar som suser forbi i bakgrunnen i sin F12 Phantom Strykejern Fighter. Og det er faktisk en overraskende inkluderende øvelse og leke i Photoshop med Lucas. Fantasien blir delt i to. Litt hans og litt min og litt i sammen.

Selvfølgeligheter er sjelden selvfølgeligheter dersom det ikke er en selvfølge. Og slik er det med meg selv. Jeg er fasinert av naturen, og naturen er sikkert fasinert av meg. “At han giddår!” ,- tenker nok naturen med undring. Gang på gang ser jeg på bark, og mose og bekker og trær. Og jeg lar meg ikke av-fascinere selv om jeg har sett det masse. Og jeg håper jeg kan få denne nysgjerrigheten til å smitte. I går var jeg sammen med et barnebarn og dro til Tveit for å oppleve et mirakel. Det skjer jo hver dag, over-alt, men allikevel mirakelgodkjent. Paul og Merete har høns og ønsker oss alltid velkommen. Og Lucas fikk lov til å hente ut et kartongfritt egg. Et egg som ennå var varmt. Et egg som ikke kom fra kjøledisken på Rimi. Han lot seg forstumme og stod stille og kjente med undring og beundring på denne lune ferdigemballerte delikatessen. I den ene hånden holdt han Obi-Wan sin Jedi Star Fighter fra lego. I den andre et ferskt egg. Selv om dette var første gang han opplevde varmen fra et nylagt egg så håper jeg ikke det er siste gang. Og jeg håper at hver gang han opplever det, vil tenke at dette er et mirakel,- større enn StarWars.

Godt nyttttttttttttttttår alle. Så er vi i gang. Det har startet og vi kan ikke snu. Ingen vei tilbake. Og i går ble en overraskende fin feiring. Maya var klein og jeg var klein – hele dagen. Snufs og snyt og stakkars, stakkars meg. Host, host på selve nyårsdagen. Vel klokken 19.00 startet bedringen. Vi tok de nødvendige droger og med lommene fulle av Kleenex dro vi til en ventende og velduftende kalkun. Svogers hadde Svigers på besøk og inviterte oss også. Det ble en fin kveld. Ihm – Betyr mett på Thailandsk. Og vi ble Ihm Mak-mak. Med en nydelig dampkoktstektgrilla kalkun nederst i mageregionen toppet vi det hele med Wanidas deilige kake og Mayas nydelig multekrem. Gudd. Og mens vi ventet på rakettinfernoet spilte vi kort. Smellene kom og klemmene ble gitt. Og mens det plystret konstant i meldinger til Elises telefon steg vi inn i det nye året med håp.

Godt nytt.

Det er slik det skal være. Kjærlighet varer evig. Julen er for gode stunder med gode mennesker. Og i går var det storveis. Den gode gleden over gjensyn og felles minner snek seg inn i hjerteroten til oss alle. Selv etter mange år fra hverandre var gnisten der fortsatt. For ca. 17 år siden ble vi kjent med Kristin og hennes to døtre Alina og Aleksandra. Vi kjente dem en stund og vi fikk gleden av å være mye sammen med barna. Så gjorde omstendighetene det slik at vi var vekke fra hverandre altfor lenge. Men det var helt til i sommer. Maya og Aleksandra møttes igjen på facebook og litt senere i virkeligheten. Og så kom også Kristin og Alina inn i vår verden på nytt. Og gleden over hverandres selskap var fortsatt der. Og i går var vi samlet igjen. Hele bølingen. Du verden. Det var godt. Nye tider og nye minner skapes og deles. Det er den beste julegaven.

God jul alle mine venner og alle mine bestevenner og de jeg  kjenner og dere som er på facebook og dere som finnes i virkeligheten. Julen er i gang hos oss også og treet er pyntet og julegrøten spist. Og selv om vi har diverse julepynt som er skapt for skrekkfilmer så satser vi på hvite og gode tanker. Vi har hatt familiedag i vårt lille hus. Og som ekstrabonus kom Aleksandra og Benjamin på besøk. Det er jul og gode tanker skal herske. Mine beste ønsker går til alle dere. Til alle. Til og med til en flokk nordlendinger i Øverbygd. Og til min kusine i California og min fetter på Nodelandsheia. Og til Børge og til Ole og Arild og Bjørn og Kent og alle. Jeg håper roen kan senke seg også for de rastløse julemødre og fedre. Jeg vil så gjerne at alle skal kunne trekke pusten, se på sidemannen , eller kvinnen, og si “Hei!”,  “Vi har det fint nå”. Gi en klem og gi ei hand. Det er kanskje den beste gaven å få av alle. God Jul.

TripAdvisor er gull verd. Desverre gjorde jeg dårlig research denne gangen. TripAdvison har jo anbefalinger og avbefalinger. Trip Advisor lar deg unngå å gjøre de uheldige valgene.  Andre brukere deler sine erfaringer slik at du kan slippe ubehagelige overraskelser. Det være seg dårlig service, dårlig renhold, tomme bassenger eller svindyre overnattingspriser. Og det er nettopp det siste her som overrasket meg på Lucas Hotel. Det at det er verdens eneste 11 stjerners hotell burde vel gitt meg en pekepinn på kostnadene ved ufrivillig overnatting. Og hotellsjefen var nådeløs i det jeg forsiktig klagde på prisen. “Når du kommer her må du betale”, sa direktøren. Og han fikk det bekreftet av ResepsjonsSjefen også. Tilfeldigvis var det ham selv. Og han var såpass enig med seg selv at jeg på et øyeblikk ble robbet for alt jeg eier. Det var forresten ikke så mye igjen. For den selvsamme hotellbaronen var også skipsreder. Og på min vei mot Lucas Hotell tok jeg ferja mange ganger. 20.000,- kr pr. tur. Gudd. Takker meg til ColorLine. Både jeg og Maya ble svinerobbet av denne lumske hotellmannen. Så er du på tur i disse trakter kan jeg ikke akkurat anbefale Lucas Hotel.

Maya kom hjem igjen i går. Etter tre bemerkelsesverdige uker i Brasil. Og med meg til flyplassen hadde jeg to overtrente barnebarn på speed. Sittende på nåler og med sennep i rævva satt de i baksetet og planla hvordan de skulle overraske Maya. Jeg er forresten litt usikker på om det var Maya eller kofferten de ventet på. Min jobb, oppi det hele, var å ikke si noen ting om dem. Det vil si at jeg skulle trist fortelle Maya at de ikke kunne være med meg. At de var hjemme. Og så gjemte de seg godt i det flyet til Maya landet. Så godt tror jeg at de hadde vanskelig med å finne seg selv. Men Maya kom, og jeg var glad og ga klem. Jeg måtte fortelle en skuffet kone at barnebarna ikke var med. Og mens vi hånd i hånd ventet på kofferten passet jeg på at Maya hadde ryggen til ungenes gjemmested. Og jeg så i sideblikket at de kom ut av skjulestedet og inntok Stealth-Mode. Ikke lett i utgangspunktet da hun var ikledd prinsesseutstyr og han i StarWars klær. Men de gjorde et ærlig forsøk og snek seg bak bagger, kofferter og andre reisende, helt til de hadde gjemt seg rett bak oss. Det underlige var at de ikke så det var oss. De skulle akkurat til å luske seg videre, da Maya så dem. He, he. Ingenting er som å se uttrykket til et barnebarn som oppdager at StealthModus hadde feilet. Men de ble fort glad og klemte og klemte og klemte helt til de husket på kofferten. For det var der de  obligatoriske kommehjemigjen-presangene lå. Fra da av var de over gjennomsnittet interessert i transportbånd og hvor lang tid det tok før vi var hjemme. Jeg tror de syntes det var godt at både kofferten og Maya kom hjem. Akkurat som meg.

Mange pappaer må friske opp sine LEGO-skills nå. Hvis ikke vil de snart slite big-time. Om knappe 2 måneder skal småbarnsfedre nok en gang tilbring store deler av julaften på gulvet. Lett småforbannet fordi giverkåte bestefedre ikke så at denne legojulegaven til 1267,- var for de over 12 år, mens poden ennå er 5.  Men det vet ikke poden og han gidder jo ikke vente 7 år til han åpner pakka. Ergo må pappa lese manualer og klikke og knokke og knakke og bli så inni helvetes irritert nok en gang. Og når pappa stolt har satt sammen denne BattleStar maskinen bestående av 20.000 biter er det ingen som egentlig bryr seg og det vil gå sånn ca. 9 minutter før den er ferdigflydd og opptrer som nystyrta på flisene, like under dørkarmen inn til kjøkkenet. Og så ligger den der. Nå i 468 biter. Og dett var dett. Den havner i kassa med de andre kræsja flyene, politistasjonene, helikopterne og gravemaskinene. Og de 468 BattleStar bitene vil aldre møtes igjen. Slik er det. Jeg vet det for jeg har sett det.

Heldigvis sverger vi her i huset til manualfri lego. Hva skal vi bygge i dag? Som regel vet vi ikke hva det er før det er bygd. Når 2 barnebarn og en bestefar  og en kasse lego får noen timer til rådighet blir det stas ut av det. Med umiddelbar byggestart og med alt som kan finnes av byggetillatelser setter vi i gang. Lucas bygger ting som kan si poff og piewkadoll og skal ødelegge verden, mens Isabella bygger vakre små omtenksomme landskap. Bestefar er sufflør og trykkehjelper. Men av og til blir handa hans også ivrig opp i legokassa, evig søkende etter den perfekte biten. Og han skuler misunnelig bort på barnebarnet som akkurat fikk tak i akkurat den biten akkurat før han.

Resultatene ser du her: Helikopter med DarthWader som pilot. Dødsknusekuleflymaskin med kanoner over alt. En svane med to unger. En Hjulkatt og ei sulten kråke. Og et hus med fjernkontroller og matskåler og ting som ingen av oss fant ut hva var.

Så fedre i alle hus. Sats på manualfri Lego. Gøyere, og det vanskeligste er ofte det beste.