I en vanskelig tid trengs det prinsesser. I en god tid trengs det prinsesser. De trengs egentlig alltid. Små og store. Unge og gamle. Prinsesser i alle former og farger. En prinsesse reiste fra oss for noen dager siden. Hun lyste opp dagen i en hel uke for oss. Og når hun reiste kom selveste kronprinsessen på besøk. Hennes gylne karjol var lavprisekspressen fra Oslo. Hun har vært hos oss før og er alltid velkommen. Som støtten på sykkelen hjelper hun å holde oss oppreist. Hun demper fallet og minsker ripene i lakken. Takk prinsessa. En god prinsessekur er medisin for sjelen. Og om ikke det var nok, kom vår minste prinsesse på overnattingsbesøk. Men rosa tiara fra HelloKitty, og  smaragd på toppen, strålte hun sammen med sin noe eldre prinsessekollega. Og selv prinsesser tar selfies. Til forskjell fra når jeg tar selfie blir resultatet flott. Og selv nå, etter at de begge har reist igjen henger det igjen en kongelig atmosfære i huset. Det er en ære å få så mange prinsesser på besøk. Mette Marit har riktignok ikke vært her ennå, men jeg vet ikke om hun trenger det heller. Vi har jo våre egne prinsesser.

Vi er beæret i vår lille familie. Det er faktisk noen vi mistenker at liker oss. I tillegg til at vi selv har null selvinnsikt samt nesegrus personlig beundring for vår egen fortreffelighet så finnes det underlig nok andre. Ragnhild er en av dem. Og Ragnhild kom til oss forrige helg, for å bo hos oss en hel uke. Ikke fordi hun måtte, men fordi hun valgte det. Og vi har visst om det lenge. Det var planlagt. Og vi har gledet oss, og hun har gledet seg. Dette skulle bli topp. Det som ikke var helt planlagt var at hun kom til en uke med sorg på timeplanen. Like etter at teppet falt ned for min far og skumringen satt inn i hodet på meg selv,- kom Ragnhild. Hun trosset pilotstreiken og kom ned til oss fra Nord-Norge. Hun er 14 år og niese. Hun kom til vår verste uke. Til en uke med tunge tanker og praktiske bekymringer. Til uke med store hvite blomsterbuketter. Hun kom til historier og mimring og forklaringer. Til en uke hvor hun skulle være midtpunktet, men ble fratatt den rollen av en 86 år gammel mann som døde. Hun er ungdom. I starten av livet. Jeg hadde skjønt om hun hadde trukket seg tilbake. Men hun gjorde ikke det. Hun stod frem. Det jeg ikke visste om henne var at hun er medisin for en familie i sorg. Med respekt og medfølelse klarte hun på merkelig vis allikevel å skinne. Hennes lyse solstråler fant vei inn i mørke kroker og gjorde denne uken så mye bedre. Ungdommelig friskhet og nye tanker lurte seg inn i vårt hus. Ragnhild fikk tåken til å lette i hodet mitt, hun fikk skylappene vekk og dro ull ut av ørene mine. Du gav en meningsløs uke mening.  Solen skinner igjen. Takk Ragnhild. Og velkommen tilbake.

“Av jord er du kommet, til jord skal du gå”. Det er jo et litt underlig utsagn. Jeg kan fint lite om både forplantningslære og evolusjonsteorier, men at vi kommer fra jord er jeg ganske sikker på at ikke stemmer. Da hadde jeg nok hatt røtter i stedet for tær. Men det er en person jeg er i tvil om. Min far gjorde meg usikker. Det er rett og slett mulig at han kommer fra jord. Selv om bestemor og bestefar i Valsviga var mennesker så var jo ikke jeg født før pappa så jeg har ingen garantier. Men om noen skulle like å komme tilbake til jorda er det nok han. Han begraves i dag. Ned i jorda. Og der har han vært ofte før. Så lenge jeg har kjent han har han elsket jorda. Han gravd store hull, og små hull, korte hull og lange hull. Og på magisk vis har han fått tint til å gro. Opp av jorda og ned i jorda strakk små spirer seg og formet seg til gulerøtter, løk, purre, jordbær, poteter, agurker og salat. Han dyrket det meste. Mens jeg stod der, både som ei nepe og med ei nepe dyrket han redikker og bringebær. Rips, solbær, kirsebær og 17 millioner epler. Bak huset, på hytta og i kjelleren. Og alltid mer enn han trengte selv, for han trengte å gi bort. Vi i familien og naboene i en kilometers omkrets har gledet oss mye over alt han dyrket og gav vekk. Han hadde stor respekt for jorda og det den gav han. De var gode venner. Og nå i dag klokken 11.30 skal han selv graves ned i jorda. Jeg tror ikke det er det verste som kunne hende pappa.

Min far har gått og gått. Helt siden 1928 har han gått. Han har gått i Valsviga.  Han har gått til Korsvik. Han har gått på skole. Han har gått i militæret. Han har gått i lære. Han har gått til sjøs. Han har gått til Bergen . Han har gått til alters. Han har gått til fødestuen. Og han har gått i Nepal. Han har gått på jobb.  Han har gått på ski. Han har gått i fjellet. Han har gått til byen. Han har gått til postkassen. Han har gått til Lund.  Han har gått etter blåbær og han har krøpet etter tyttebær. Og når han ikke har gått har han løpt, eller sykla, eller rodd, eller tatt bussen.  Og når han en gang underlig nok stod stille stod han ikke stille. Da lagde han noe. Hva det var visste han ikke helt selv alltid. Noen gang var det veldig fint, andre ganger var det bare veldig. Han stod sjelden fast selv om han var en sta mann som stod fast på sitt. Han var gavmild ut over det vanlige. Han gav bort mye, bare ikke så ofte av seg selv. Han var min pappa og gift med min mamma og uten de to hadde ikke du sittet å lest dette for jeg hadde ikke skrevet det. Og i går gikk pappa ut på sin siste tur. Da gikk han bort.

Litt omtanke, mye kjærlighet og en god ide. Nissen fra Treungen gjorde det lille ekstra for to par barneøyne. I en feilspikra hytta bak huset hang vi opp ei gammal postkasse i sommer. Enhver hytte med respekt for seg selv og postvesenet bør ha ei postkasse fant vi ut. I barnas øyne er hytta et arkitektonisk nytenkende mesterverk. Et postmoderne slott. Og med ei pensjonert og ferdigrusta postkasse på utsiden. Og det er nettopp denne postkassa som gav TreungenTorhild den gode ideen. Huns sendte ned en pose julepakker fra nissen med beskjed til oss voksne. “Legg alt i postkassa på julaften og si at dere så nissen uttafor sist natt”. Og vi fulgte anvisningen fra Telemark til minste deltalj. Pakker ble lagt i og beskjed ble gitt. Og magien fikk en ekstra dytt da årets første snø dalte ned fra himmelen. To par barneøyne glitret og strålte mens postkassa ble tømt. “Pakker i postkassa!” ropte de i kor. Vel inne igjen pakket de gledesstrålende opp pakkene. Viskelær og trylleting. Votter og bilde. Jeg tror nesten disse pakkene fra Nissedama i Treungen setter dypere spor enn Wii og Snakkedokker og Dukkebikkjer og Legomasseødeleggelsesvåpen og alt det andre som senere på kvelden dukket opp under treet. Takk Torhild. Du fikk noen små til å tro på nissen. En god ide er bedre enn store pakker.

En ny fredelig juledag er i gang. Og jeg må nok dessverre dementere forrige innlegg. Ved nøyere gjennomgang av barnas fornemmelse for nisser viser det seg at min innbilning om genial forkledning slo feil. Det var ungenes høflighet over en umiddelbart igjenkjent nisseimmitator som var saken. Det var deres ønske om å tro på jul. De levde seg inn i julens verden og godtok at denne nissen ikke var ektenissen en stund. Det var de som gjorde meg ekte. Og for meg var det uforglemmelig fantastisk. Å titte ut gjennom nissemaskens ustabile gummiøyne og inn i fantasifylte strålende barneøyne. Det kan anbefales. Å bli med inn i julens magiske eventyrverden en liten stund. Å tro på den. Tro at reinsdyra står utenfor. Tro at Rudolf er forkjøla. Tro at pipa var for trang. Tro at jeg kommer fra Nordpolen og ikke Vestpolen. Tro at jeg er nissen. Eventyret var helt til stede i stua vår en liten stund. Og selv om de kjente igjen mine turstøvler, votter, skjerf, turbukser under europrisnissedrakta, og selv om de avslørte nesa mi, så sa de ikke noe. Vi var inne i historien sammen. Helt til jeg gikk ut til reinsdyra igjen. Helt til jeg sa meg måtte til nabogutten Matihias. Helt til jeg vinket farvel. En liten stund etterpå kunne barna fortelle bestefar, som da var til bake fra badet, at nissen hadde vært der. Og tenk! Det hadde jeg gått glipp av.

Gleden ved å være bestefar er muligheten til å skremme vannet av barnebarna på julaften. Med foreldrenes samtykke. Bildet over er rett og slett et selfie. Og her kommer innrømmelsen,- “Det var jeg som var nissen”. Bildet ble tatt like før ungene satt muse stille for første gang denne dagen. Stappa med ribbe og riskrem ikledde jeg meg noe som etter hvert ble til et vrangbilde av nissen. Og som denne figuren banka jeg på hos de oppspilte barna. De ble fort nedspilt for å sei det slik. Nå tror de i alle fall på nissen. Om de får sove i natt tviler jeg på.

En dag før jul samlet eliten seg. Silde-Eliten. Etter at fiskerne hadde levert Silda de hadde nota sammen på havet, samlet de seg. En fin forsamling sildesnaddermakere. Sildejulekakene skulle vente i år. Det var kryddersild og tomatsild og sild i dill som var målet. Og med vinglete oppskrifter, vin i glassene, øl i boksene og et bord fylt av de underligste og mistenksomme ingredienser satte de i gang. Og etter en lang koselig stund med løkfossende øyne og tomatskvettbefenkte nesetipper var seansen over.

På plass lå koreansk-skrelte epler, Alan-kutta sildebiter, Tomms utsøkte løkskiver, Marits gaffeloppfiskede kryddersild og Mayas finsnitta dill. Det hele i samsvar med Siv sin utsøkte røreteknikk og teskjetuppsmakende tunge. Resultatet endte i Maritstappa glass og masse kos. Sild laget på kjærlighet og hygge. Sild som smaker av jul selv uten å spise den.

Juleskole-allsang i 2. klasse. De små rakkerne og englene har øvd og øvd gjennom et helt år. Og nå kulminerte det hele i et show for familien. Allsang,- Solosang, – Klokkespill og Skuespill. Rent bortsett fra en og annen IdolJunior Wannabe var dette en kjærkommen lidelse å sitte gjennom.  Når 30 7 åringer utfordres i korsang finner vi alt fra småen som tror han er solist, til flinkisjentene som nynner av sted. Og så er det de som står med ryggen til og teller julekuler og har glemt hvor de er. Ikke alle kan høres men du hører i alle fall de som står nærmest mikrofonene og får sine spe små stemmer multiplisert over skolens ikke helt fantastiske lydanlegg. Klokkespill seansen hvor Glade Jul ble taktfast gjengitt ble kun sett av alle unntatt de på første rad, de hørte også.

“På låven sitter nissen”, ble servert med jazzimprovisasjonens innlevelse. Det var ikke vakkert det vi fikk oppleve,- men du verden så flott. Lærerne elsker tydeligvis ungene like mye som foreldrene. De får de små elevene med, og engasjerer barna på en fantastisk måte. Og selv om harmoniene uteble, så følte jeg meg harmonisk. Støyen ble til lyd som ble til glede. Og mens stolte foreldres mobiltelefoner fyltes opp med disharmoniene og lyste opp tilskuernes øyne satt jeg og smilte. Takk 2.klasse. Dere trollbandt en bestefar også.