Det er ikke bare kvadraturen som fylles opp når juleshow har premiere. Etter en bedre kalkunmiddag hos Stian og Sa hvor kalkunstuffinga forlot kalkunen og transformerte seg selv til stuffing for oss gjester opplevde vi magi på stuegulvet. Inspirert av de utallige tenorene og pensjonerte idoldeltakere + Hanne Krogh og Bettan som fyller kirker og forsamligslokaler land og strand rundt hadde våre to små barnebarn satt opp en sang og danseoppvisning uten sang. I det en myndig stemme fra en 7 åring ved tangentene brølte “Start NÅ!”,- satte lillesøster i gang med sangen og dansen uten sangen. Hun levde seg inn i dansen og glemte sangen og snurret og snurret. Hele tre dansenumre med over 234 snurringer fikk vi se. Samme tretangenstmusikken steg ut av nabopianorommet men ulik snurring utspant seg på teppet foran publikum. Og både foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og onkel og tante gav de neiebukkende artistene en rungende applaus. Vi fikk sågar et ekstranummer. Samme musikk, men ulik snurring. Et og annet hopp var vevd inn i dansen.

Tusen takk til denne lokale dansetruppen. En fin forestilling.

Jeg har havnet i sjakk-klemma og har gått inn i et dypt og vedvarende sjakk-sjokk. Bønder og hester og løpere tårner seg opp før jeg rekker å reagere med kongen. Alt takket være denne nordmannen med evner og talent jeg ikke har.  Magnus Carlsen. Hvorfor kunne du ikke bare blitt sånn passe god. En sånn sjakkspiller vi hører om av og til. Hvorfor? Eller kanskje blitt verdens beste quilter? Eller verdens beste turgåer? Jeg bare spør. Som minste av to brødre gikk jeg gjennom nok sjakk-ydmykelser i oppveksten. Jeg trodde den tiden var over.

På jobben satt de klistra til oppdateringer fra Carlsens vm-sjakkparti med Anan. De satt og hørte på analyser og kommentarer uten å skjønne en dritt. I lunsjen ble C2 til K17 diskutert.  Hæ? Ingen slapp unna. Selv ikke den yngre garde. En liten gutt la MineCraft  på hylla og et analogt spill ble hentet frem. Lucas på 7 vil spille sjakk med bestefar. Gudd! Mine varig svekkede sjakkevner blir bragt frem i lyset atter en gang og jeg blir most som den bonden jeg er. Han synes selvfølgelig det er gøy så han vil sjakkmatte meg om igjen og om igjen. Jeg skjønner det er godt for han. Sjakk trener opp hodet og logistikk og kreativitet og matte og analyse og ro. Så sjakk-skyggen som ligger over vårt langstrakte land  er vel egentlig til det gode for folket. Da må jeg vel bare innse at en bonde som meg må ofres.

Er du en av dem som kan dette spillet vil jeg anbefale:

http://magnuscarlsen.com/playmagnus

I et lite kapell i Spania for 25 år siden  hendte det. På dagen i dag 25 hele år siden. Presten snudde seg mot henne og spurte; “Vil du virkelig ha denne mannen som ved din side står?”. “Er du helt, helt sikker?”. “Det er ikke for sent å ombestemme seg vet du. Jeg er singel!” “Er det tvangsekteskap?”. Men hun hadde bestemt seg og sa ja.  Jenta som jeg første gang så når hun solgte jordbær på torget i Harstad. Ja!. Det lille kapellet i Mil Palmeras var fylt til randen av hoderystende familie, venner og anna folk som hadde forvillet seg inn for å overvære dette underet. De skjønte like lite som meg hvorfor hun gav meg sitt ja. Mens jeg stod der og gliste i en aura av uforståelig lykke oppdaget jeg at hun jaggu meg gliste hun og. Hun ville gifte seg med meg. Hun var hverken blind, døv, blakk ellet tungt medisinert i det hun ville bli min kone. Det er det jeg ikke skjønner ennå, men har lært meg å leve med. Og jeg er glad for at hun ville. Vi har opplevd fjelltopper og dalbunner, storm og stille, fortvilelse og glede. Vi har opplevd det sammen. Det er jo det som er å være gift. Være sammen. Ta vare på den andre, slik du vil bli tatt vare på.  Gratulerer Maya, og gratulerer meg. Vi er oss.

“Men synker ikke den?”,- utbrøt 7 åringen når vi skulle på tur i kanoen. “Vel, håper ikke det” måtte jeg berolige. “Riktignok blir vi kule i kanoen, men vi trenger ingen kanonkule for det.” Han tok poenget og smilte til bestefar. Vi fikk låne barnebarna på søndag. Innpakket i påstått vanntett regntøy føyk vi opp gjennom skogene i Vennesla. Målet var Ogge Gjesteheim hvor Barnas Turlag i Turistforeningen skulle ha padletur på magiske Oggevann. Jeg har padlet der før noen ganger har jeg lest. Det er så lenge siden nå at jeg ikke husker det. Men nå var vi der. 1 time med biltrøbbel for sent. Alle var padlet fra oss. Med padlekart i handa heiv oss i kanonen, tente lunta og smalt i vei utover, fast bestemt på å finne padlefølget. Sippesur motvind og regn gav uttrykket “trives i det våte element” rom for nye tolkninger. Men alle smilte. Bestefar padla ryggen skakk og barnebarna var i kano for første gang. Vi fant resten etter masse hurtigpadling like før de skulle dra hjem igjen. Men grillen var fortsatt varm og mens vi vinket farvel til de andre vi nettopp traff plukket vi blåbær, så en frosk og grilla laktosefrie pølser i det fri. Vårt vanntette regntøy holdt meget godt på fukten både innenfor og utenpå. Hjemover padlet vi stille. Vi så en beverhytte. Smakte på vannet fra en liten foss. Padlet under jernbanebroen og hørte vannliljene som skrapte under kanoen. I bilen ventet tørt tøy og god stemning. Takk for turen.

http://www.ogge.no/oggegjesteheim/

http://www.dntsor.no/index.php?fo_id=1142

Familie er jo familie sies det. På godt og vondt. Og det er slik i vår familie også. Men selv om en er i familie så er det ikke alle i familien som later som de er i familie. Og i vår familie, tradisjonen tro, var det et arveoppgjør som splittet en søskenflokk for masse år siden.  Trist men sant. Så de store sommerfamilieselskapene forsvant. Alt forsvant. Kun tilfeldige møter her og der med noen du er i familie med men ikke kjenner. Facebook har strukket ut en liten hånd slik at en kjenner noe slekt litt mer, men ikke helt. Ekstra hyggelig er det da å bli kjent på nytt med familien i ekte 3D. Mange av oss i familien har lyst til å bli kjent med andre i familien. Og ikke langt fra hytta vår bor det tre familier som er i min familie. En veldig vakker dag i sommer med 23 grader i vannet kom de,- svømmende. 2 kusiner kom svømmende på besøk. Å kult er det! Og dagen etter dro vi dit,- svømmende og padlende. Vi blir sakte men sikkert kjent på nytt. Med fettere og kusiner og fetteres barn og barnebarn. Og en kveld når mørket senket seg og krabbene var kokt kom Nadja, min yngste kusine på besøk. Hun har studert animasjon i noen år så vi har mye å prate om. Det var en fin kveld. Ho er et fint menneske og hun er i familie. Denne sommeren har låst opp noen låser.

Det er rart hvordan nye ting dannes og gjøres. Vi treffer nye folk og ser nye ting i løpet av et liv. Jeg liker brettsport på vann. Jeg har likt seiling og kiting og har derfor seilet og kitet. Wakebard har jeg prøvd og det var gøy. Surfebrett har jeg aldri prøvd men det ser gøy ut. Maya liker ikke brettsport. Maya liker ikke seiling og kiting fordi det trekker, og så kan hun bli blaut. Vel. Det var til nå! Hun liker fortsatt ikke seiling og kiting, men har allikevel en fot innenfor brett-miljøet. Og da mener jeg ikke stryke-brett-miljøet. Nei. Sommerens velsignede vannlunkenhet har satt Maya på brettet,- midtfjords. Kult. Mens jeg nervøst skuer ut på denne vakre sirenen på brettet, sitter hun og lokker skjærgårdsjeepskippere ut av sin kurs. Hun sitter og mediterer og har kvalitetstid noen hundre meter fra land. Hva var oddsen for det?