Noen koser seg med omelett, eggedosis, kyllingvinger og benløse fugler om dagen. Kulinariske opplevelser og tragedier på rekke og rad. Men gjør det bedre enn måkene. Ta vare på de med vinger. De strever hardt nå. Ettbarns-regelen funker dårlig i fugleriket. Noen tar til vettet.

Onkel Tjeld er en av dem. Kun to unger. Tante Meis er muligens mer katolsk. Enten er det en unge med 12 hoder, eller 12 unger.

Uansett. Våre nebbete venner trenger mat og kjærlighet. Og fred. Om ungene ikke kommer til deg så ikke gå til dem. Et lite smugtitt inni fuglekassa er OK, men ingen kløing bak øret. På hytta har vi nå besøk av svanen som henter mat hos oss for å avhjelpe ektefellen som ligger på rede over fjorden. Grågåsa sliter med 4 uregjerlige unger uten retningssans og Tjelden piper vettet ut av oss på svaberget foran oss. Vi har sagt vi ikke skal spise ungene, men de tar det ikke til seg og piper i vei. Stokkendene som lusker rundt hytteveggen tror jeg er et gammalt ektepar. Kona bestemmer og kallen følger etter. Ikke ulikt . . . .

Mens vi venter på sommeren er det akkurat som det er sommer. Jeg smiler når jeg ser kona ta øvelser på plenen ut mot havet. Jeg smiler når anda ligger i skyggen. Jeg smiler nå jeg ser hvor fint det blir utenfor hytta.

Maya pynter til sommeren. Kveldsola skinner gjennom den gamle furuas stolte grener og lyser opp mitt smil og hennes blomster. Klokka er halv ti og sola forsvinner bak tretoppene. Over fjorden er det en gjeng ungdommer som bader. Lykkelige plaskehyl og latterglede kommer seilende over fjorden sammen med de siste solstrålene. Det er lyder jeg forbinder med august. Først da pleier havet å lokke til kveldsbad. I år er det annerledes. Disse deilige lydene hører jeg nå allerede i Mai. Jeg står og hører de pludrende lydene og  lurer på hvordan sommeren blir. Blir den fin. Blir den varm. For sommeren har jo ikke begynt ennå. Det er smeigedag i dag. Det var det i går også, og i forgårs. Egentlig i to uker nå. Kanskje det blir flere smeigedager når sommeren tar sats, kanskje ikke. Men vi har allerede hatt flere enn i fjor og vi smiler alle sammen.

Ordet smeigedag er fint. En dag som stryker deg over kinnet. Koser med hårene på leggen og skinner lyst gjennom øyelokkene. En dag som går seint og varmt helt til den slutter.

Ordet tror jeg kommer fra Sørlandsk Sommervise;

Så dammande bleig ligger fjorden
ta med deg din pige samt øl og gitar,
nå sveiver vi opp på motoren
for havkjeften lokker og drar

……..

En smeigedag svandt og ble borte.
Din drøbbel er valen og snuden er grønn,
og kunnskapens eple er korte.
Din Tarzan er tuslet og tønn.

De eneste som kanskje ikke smiler om dager er ihuga nasjonalister. De bevitner en hel befolkning som bare blir brunere og brunere.

Og så lurer jeg litt på hva Quart Ølkompani forbinder ordet smeigedag med. For de har brygget en øl med det gode navn; Smeigedag. På etiketten har de bilde av en traffikert Varoddbro? Hmmm?

Et tøft liv er i gang. Et hyttegjesteliv. Et sommerliv. og akkurat nå har vi glemt hva regn er for noe. Langbukser og Bergans er pakka ned og erstattet med papptallerkner og grullkill og sønnep og kutsjep og sløve talefeil. Og så alle sommergjestene da. Et nytt par er stadig på hytta nå. Plutselig kom de og vi ble Instant venner. Vi vet ikke hva de heter og hvor de kommer fra. Men Valsvikodden i Korsvikodden er et sted uten fremmedfrykt. Det eneste vi er redde for her er maneidane. Gjestene kvakker seg gjennom kvelden og sitter og venter på godsaker fra vertinna.

Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Uten til og med å først å ha smakt på den. Jeg var upåvirket av øla, men ikke av det jeg så. Vi har vært igjennom noen dager hvor tilslørte utsikter og dølgte horisonter har preget samtaleemner langs hele vår kortstrakte sørlandske kyst. Langs elvebredder har de trodd at elven plutselig har blitt ufattelig bred. Og ingen har våget seg utpå for å lete etter “den andre siden”. Naturen har rett og slitt ikke spilt oss et pust. Det har vært vindstille i tåkehavet. Mange av de som så filmen Tåken for første gang for 40 år siden har holdt seg innendørs. Jeg derimot, har holdt meg utendørs. Naturens lerret har vist seg fra andre sider. Kalde havgufs har frisket opp brutte utsikter. Jeg har stått på svaberget og stirret inn i tåkehavet og sett andre ting enn det jeg vet er der når tåka letter. Jeg har stått og hørt på svakk puff, puff, puff av båter som jeg ikke skjønner hvordan finner veien. Jeg stod og så på øl i solnedgang og syntes det var vakkert. Naturen er fin når den er tilslørt. Noen bondepiker så jeg derimot ikke.

Det er høflig å takke. Når en fin gjest er i ferd med å forlate oss. Besøket varte litt lenger enn vanlig her sør. Og det skal mann takke for. For det var et fint og hvitt besøk. For det meste da. Besøket surnet til noen ganger og gav en lang blås i oss som bor her hele året. Men jeg liker slike besøk. Så jeg bukker ærbødigst og ønsker ham vel hjem. Kong Vinter. Kronpinsesse Slaps og Prins Isregn har besøkt andre disse månedene. Så i går tok jeg et   verdig farvel med Kong Vinter. Den fine og kalde årstid er forbi. Nå er det varme og frodighet som venter. Det er deilig med vår og lengten etter sommer. Jeg avsluttet mitt forhold med Kong Vinter med en tur i de Venneslandske skoger. Til Naspevarden. I skispor metta med klister og barnåler gikk jeg i stillhet og takket for snøen vi har fått. For slapsen vi ikke fikk og for alt det hvite som lyser opp når solen ikke vil.

Det ble en tur for minnene i går. Dobbel påskesol og folkefritt. Eneste besøket jeg fikk var en hønsehauk som vurderte meg som altfor seig og flerumetta. Den hang over meg en stund, stille.

Så jeg takker deg igjen. For engler i snøen. For blodslit med skuffa. For snøhytter og akebrett. Kjelker og kuldegrader. For løypemannskap og utforbakker. Vi sees igjen om noen måneder.