Et liv har gått tapt. Et lite liv, men et liv. En liten fugl led en grufull død på hytta vår. Den har flydd ned i pipa, inn i peisen og aldri funnet veien ut igjen. I skrekkslagen panikk har denne lille skapningen virvlet opp sot og aske med sine vakre små vinger. Den har bakset og sett friheten gjennom peisglasset før alt støvet i nebbet og lungene har stanset pusten. Den lille fuglen landet for aller siste gang inne i vårt ildsted. Den så fredelig ut der vi fant den. Men vi forstod den hadde ingen rolig død. Et liv var gått tapt. Et verdifullt liv. Og hvem andre enn mine to små barnebarn viste dette livet den siste ære. De fant fram de gode tankene. Medfølelsen, omtanken, tristheten. Følelser som ofte er vanskelig å finne. De ønsket å forlenge denne fuglens liv i deres egne tanker. Og tankene deres kom naturlig i møte med dette bittelille livet som hadde slutta. Det var godt for en enkel sjel å se. De gravla den lille fuglen på en liten knaus med utsikt utover Korsvikfjorden. Der ligger den. Der den hørte hjemme. De små energiene til den bitte lille fuglen lever videre. Den lever videre i minnet vårt og den lever videre i auraen rundt hytta.

Hvil i fred kjære fugl.

“Hjelp! – Kan du hjelpe meg?” En dag i forrige uke var jeg nok en gang for sen til bussen. Med tomt blikk og iherdige steg strenet jeg oppover mot busstoppet. Litt oppi veien hørte jeg et rop om hjelp. Et virkelig et. På en veranda i boliger knyttet til eldresenteret stod det en gammel dame og ropte; “Hjelp! – Kan du hjelpe meg?” “Hjelp”. Skitt, tenkte jeg. En uhyrlig første tankestreng jeg forkastet med en gang. Jeg er for sent ute til bussen og hadde ikke tid, tenkte jeg. Men jeg stoppet. Min kone har lært meg at vi har alltid tid til å hjelpe når noen har det vondt. “Hva er det?”. “Hjelp”, gjentok hun, “kan du komme opp og hjelpe?”. Hun lød fortvilet, og jeg gikk rundt hjørnet på leting etter en inngang. Jeg hørte hun fortsatte å rope og snudde meg og skulle si jeg var på vei. Da så jeg en jogger som stoppet opp og så opp til damen. Han kikket opp, men jeg kunne ikke se at han sa noe. Jeg hørte bare hennes rop.

Jeg løp videre og fant en låst dør så jeg møtte aldri damen, men jeg fant et kontor med pleiere på eldresenteret og de løp av sted for å hjelpe.

Det som skremte meg mest denne dagen var joggeren som stoppet opp lite grann før han snudde seg vekk og løp videre  . . . . . .

“Hans bilde sier ingenting, men det forteller en historie, så han maler, i nattens mørke ingenting og til hanen galer, og ingen varme igjen i kroppen og i koppen er det ingenting, når folk igjen passerer han på gata, later som ingenting, som om han var ingenting”

Marius Abrahamsen utfordret ørene mine i går. Jeg satt og så på Norske Talenter på TV2. Der hvor alle de som fortsetter der andre gir opp kan vise sin magi. Dans, musikk, akrobatikk, trylling og alt. Tror du du kan noe skikkelig  godt og har det lille ekstra talentet på toppen av dette er det bare å stille opp. Alt kan delta. Slam Poetry var nytt for meg. En kar i 30 årene som skulle lese dikt tenkte jeg. Å gøy er det?  Grunnskolen hadde for lengst ødelagt mine positive tanker om poesi. Jeg var ikke optimistisk. Men samtidig med at hans ord begynte på scenen så ble mine gjort til skamme. Å følge hans innlevelse og hans framførelse var stort. Han kunne formidle. Og teksten var god. Han hoppet finurlig fra den ene virkeligheten til den andre i sin tekst. Fra de som hadde ingenting til de som har så mye at de ikke bryr seg om noen ting. En dyktig hjerne i en dyktig fyr. Glad jeg så på i går.

Hill, hill.

Opptaket over her er fra Bergen.

Jeg er organdonor. Og jeg har mye å gi. Hva med en lett knukket ribben. En skulder ute av ledd. Litt god fantasi eller sporadisk brukt panikkangst. Du kan også få med noen tette bihuler og altfor lange nesehår. På lasset følger -1,25 på både høyre og venstre øye. En noe treg reaksjonsevne + et avrevet korsbånd ligger i potten. Den venstre leggen har en gang vært i mange biter men fremstår nå som kun godt brukt. Noe slitasje må og på regnes på fremre håndledd og pekefingre på begge hender samt tomler, langfingre, ringfingre og resten. Lever og nyrer er for tiden inne til vurdering og resultat forventes en gang. Selv om jeg er en gammel slubbert med en skavankmetta kropp sies det at ting fra dette skroget kan brukes om igjen. En god tanke. Så om jeg dør,- Help Your self!

Kan noe av meg redde deg, så blir jeg glad.

Hvordan er det med deg? Er du organdonor.

Om ikke, sjekk dette:

https://organdonasjon.no/

 

God morgen alle sammen. “God Morgen meg i rævva” , sier dere lett irritert. “Klokken er snart 10.00, vi har vært oppe lenge!”. “Du lever et privilegert liv”, tenker dere. “Det er jo bare deg og din kone. Ingen unger som spretter opp klokken 07.21 på en søndags morgen.” Og ja, det stemmer jo det. Jeg sier god morgen for det er en god morgen. For meg.  Jeg kan ikke fortelle deg at din morgen er god, men jeg kan sende et ønske til deg om det. Ønsket er oppriktig, for jeg vet at en fin start lager ofte en fin fortsettelse. Og for meg varer morgenen helt til den tar slutt. Om det er 08.00, 09.54 eller klokken tolv. Selv om jeg bor et stille liv og kan sove lenge, så gjorde jeg ikke det i dag. Klokken 07.21 stakk et barnebarn et hode inn soveromsdøra og  sa forsiktig, “God Morgen”. Hun hadde overnattet. Og da vet jeg jo at morgenen blir god. Og så kom et hode til inn i døråpningen. Nok et barnebarn stakk hodet inn. “Kan vi ta en is?”. M-m, svarte min kone og meg fra dypet av dyna med visshet om da ble også barnebarnas morgen god. Jeg stod langsomt opp og lagde en langsom frokost til meg og de små. Solen som langsomt flommet inn i stua var av den vakre seine sorten og utsiktskaffe smaker bedre enn vanlig kaffe. Litt fjollete barne-tv ble inhalert før fargeblyantene og akvarellblokka kom på bordet. Litt analog moro før morgenen er over. Min morgen er god. Og alle mine ønsker går til alle jeg kjenner og resten, med tro på at også du kan dele mine ord.

God morgen.

Takk Leo, Du har gjort ditt, det er nå vi skal ta over. Du har gitt oss FLUKT. Du har vist oss flukt. Et så lite ord. Med så ufattelig vanskelig innhold. Innholdet slipper vi å tenke over vi som bor her. For flukt er noe vi kan se vekk fra. Langt vekk fra. Noe som skjer langt borte. Vi er langt borte fra frykten som starter flukten.

Leo Ajkic og NRK viser oss nå FLUKT på TV. De viser den sterke drømmen og det sterke håpet som starter flukten. Og ikke minst redselen. Alle de som flykter for ikke å dø. For de vet det finnes håp. Hos oss. Det er vi som er håpet. Det er vi som lever midt i drømmen og deres ønsker for fremtiden. Vi lever i et land hvor vi har ingenting å flykte fra, og tar det litt for ofte som en selvfølge.

Derfor er denne bosnieren med den slepne ghettostemmen og alternative grammatikk viktig. Han tar ikke livet sitt som en selvfølge. Han og hans team av dyktige TV-folk viser oss personligheter inne i flukten. Årsaker, drivkraft, frykt, bakmenn og korrupsjon. Og død. Mye død. Men også gleder midt i mørket. Det er sterkt og godt. Det fortelles til oss av han. Direkte og uten filter. Ærlig og ekte. For meg virker budskapet personlig og det tror jeg det er for denne mannen. Han har selv opplevd flukt som liten. Og nå forteller han om andres flukt i fjerne land. Eller? Det er ikke så fjernt. For flukten er ikke ferdig før den stopper. Og det er vi som er endestasjonen. Vi er mållinjen. Det er her flukten stopper. Det er hos oss han og hun som har vært redd så lenge endelig skal kunne føle seg trygg igjen. De skal kunne slutte å se seg tilbake når de kommer til oss. Sakte vende blikket og se fremover. Det er en viktig jobb vi har å gjøre. TRYGG er det nye lille ordet som skal festes.

Så takk rare Leo Ajkic. Du har vist oss FLUKT.

“Jeg er ikke religiøs, men lenge var jeg sur på religion. Mente det var det dummeste som er oppfunnet. Religion var årsaken til krig. I dag tenker jeg at det finnes gode og onde mennesker.”

Leo Ajkic