“Hvoffor feirer vi heroin?”
Prinsippene raser rundt i en treårings hode. Hun vet det er gøy, men hun vet ikke helt hvorfor. Hun liker å kle seg ut, men har traumer etter en tur på Sørlandssenteret hvor det over alt var edderkopper, skummelheter og smerte og: “masse blo på fålk”, som hun nervøst stotret frem. Først etter lange foredrag og plansjer og overheads begynner det å synke inn i hennes nye hode at denne kvelden kan du gå rundt til husene i nabolaget, banke på, og få gratis godteri. For bak hver en dør står det en bolle med minst 5 kg godsaker til fri avhentelse. Og at alle de med dødsmasker og blod er ikke farlige; “de er jo fålk”, som hun sa høyt til seg selv.
Selvfølgelig tar hun feil her. Hun skulle bare ha vist hvor skumle folk er, men jeg lar henne leve i uvitenhet om akkurat det noen år til. Så når prinsippet med mengder av sukkermetta gratis godteri på en onsdag hadde sunket inn var det OK å kle seg ut og bli med sine storesøsken og en bestefar i periferien.. Og uten å vite det selv ble hun skumlest av alle. For hva gjør vel en nusselig poserende supersøt nysminka 3-årig prinsesse-pony-enhjørning med stjernetryllestav ute i mørket sammen med zombier, hekser og unger med glidelås i blodige ansikt og økser i bakhodet. Hvorfor overlever hun i dette dødsinfernoet som omgir henne. Det har jeg ingen forklaring på , og det ser underlig nok ut til at det kun er meg som er reddest for akkurat henne. I et hus innekledd i edderkopper får hun til og med gå inn på do.
Ser ut til at det bare er bestefar som er redd for henne.
Bedre blir det ikke da jeg bærer hennes korte bein og ei bøtte med godt hjemover i mørket og hun spør; “Hvoffor feirer vi heroin?”
Forbannelsene hagler tettere enn snøen i disse dager. Parko har dekkskiftekø og ungene driver med akebrettnedsliping. Snøen kom tidlig til oss i år. Oktobersnø. Den fortvilte snøen. Hvert år blir den første snøen baksnakket og forbannet. Det er i disse mørke stundene man må se etter det vakre. Det spesielle. Kollega Cecilie pekte ut av vinduet i 4 etasje. “Se så kult!”, sa hun. Cecilie har øyne som ser. For øyeblikkenes visuelle kraft finnes der ute. Det er bare å se etter dem. Finne dem. For inne i denne forhutrende tid finnes naturens fortreffelighet. Spor i snøen. Hvitt og fint slør på høstblader. Kontraster og sammenhenger. Kle deg godt og gå ut å finn lyspunkt i mørket. Eller stå i 4 etasje og se på biler som tegner.
Meningers mot har jeg sans for. Det å tørre å uttrykke sine innerste sannheter. Men da må det signeres. Meningers mot er for de som kan stå bak sin mening med sitt navn. Kommentarfelt til diverse nyhetsformidlere kan være lærerik lesing om menneskesinnet og dets evne til å trekke korte konklusjoner om vanskelige tema. Skråsikkerhet, etterpåklokskap og skylapper er fine ingredienser i meterlange meningsutvekslinger. Av og til er det noen som tar seg tid til å svare skråsikkerheten med saklig kunnskap. Det ser ut som det er en tålmodighetsprøve til tider. “Jeg vet du har rett, men jeg tror du tar feil”, er det noen som responderer. Hva skal man si til slikt? Jeg har ikke meningers mot. Deltagelse i kommentarenes rike er ikke for meg. For jeg er aldri sikker. Ikke på noe. Jeg tror ting og mener ting, men er aldri helt sikker. Derfor klarer jeg ikke møte de som er så sikre. Selv om jeg tror de tar feil så vet jeg ikke nok til at jeg kan argumentere godt nok i mot. Av og til skulle jeg ønske jeg bare kunne kjøre på slik noen gjør det. Være så hengiven sikker i sin sak at en kan drite i det de fleste mener er fakta. I går gikk jeg forbi et analogt kommentarfelt ute på Dvergsnes. Sannsynligvis et nett-troll siden det ikke hadde avsender. Men den uredde meningen var tydelig. For i går kom det første snøfallet til Kristiansand. Meldingen var heller ikke adressert til noen, bortsett fra snøen da.
I alle fall ikke Randesund Lysstøperi. En forbanna pliktoppfyllende opplevelse i tidligere tider. Før var dette et sted hvor du trakk åreknutene litt vel langt. Med en kronglete låve full av interiørdetaljer var dette en kjærlighetstest for en hver mann involvert i ekteskapet. Tidligere tok det meg 10 minutter å se på ALT hva de hadde å by på. Min kone brukte smått litt mer tid. Sier 10 gangen deg noe? Puter og staker og “Hva synes du om denne?-spørsmål. For øvrig et spørsmål en ikke bør undervurdere. Det var en tålmodighetsprøve og en tung mørk mannlig sky hang over det stedet.
Sovna på sofaen i går. Etter et par øl og bolle chips sovna jeg. Snorka vist og. Og rista litt mens jeg lå der. På TVn holdt Graham Norton på med sin lystige intervjuer. Jeg sov og fikk ikke med meg nokka. Kona vekka meg forsiktig, leda meg inn på badet og gav meg tannkost med tannkrem på. Hun hadde reid opp for meg og la meg. Jeg sovna tvert. I dag våkna jeg litt muggen. Følte meg litt råtten. Kroppen var tung og armen var nummen. Subbelyden av beina mine hang etter meg på vei til kaffekoppen. Den ble fylt og glemt. Jeg hadde en zombivalent følelse i hodet. Inn gjennom stuevinduene kom den første solen. “Drittsol”, tenkte jeg. “Ikke nok med at du brenner i øynene, selv om jeg lukker dem. Du viser fram all skitten på vinduene. Den jeg håpte skulle henge der til våren. Faen. Skulle dette bli en sånn dag?”, sa jeg høyt til meg selv.
I går kontaktet jeg Nyt Norge fordi jeg lurte på hvorfor de limte plastlapper på alle eplene. Jeg fikk et høflig svar. Men er det grunn god nok? Og er det bare meg som ikke liker dette. Plast er jo som kjent ikke et gode. Det må da være mulig å markedsføre uten å lime plast på frukten.
Nyt Norge er en fin greie. Framsnakke norsk mat. Jeg ønsker også at alle skal spise masse norsk frukt. Det er egentlig godt for alt. Rent bortsett fra all plasten da.
Norge er jo nr. 1 i mye. Kanskje ikke fotball, men det meste annet. Vi er verdens beste land å bo i. Vi er verdens rikeste land. Vi er rett og slett på pallen i mye. Men her nådde vi ikke helt opp. Vi havnet ikke på pallen denne gangen, men det kommer nye år, nye sjanser. Allikevel ganske godt gjort. Det var hele 144 deltakere med i konkurransen. WWF har laget en liste over verdens største forbruksland. Hvem er det som setter de største miljøfotavtrykkene. På første plass kom De Forente Arabiske Emirater. Superrike folk som har det godt og som bruker enorme mengder energi for å lage ferskvann. Og så kom USA. Disse magesultne Trumpene av noen MacDonaldsfolk som kaster alt de får. Det var ikke uventet. Men så kom Canada? Hæ! Disse joviale snille godtroende skogsboerne. Etter det kom NewZealand, Finland, Norge og Sverige. Vi som er så gode. Så rike. Så flinke. Så vennlige. Så resirkulerte. Det overrasker og svir. Men det er sikkert sant. Vi klager over cruiseskipene som forsøpler Geiranger, for så å bestille et cruise til Caribbean og besøke de vakre, men fattige øyene. Vi klager over dieselbilene i byene, men reiser 2-3 ganger til syden hvert år. Og det er ganske sjelden vi reiser til syden i tog. Vi elsker kortreist mat, for det er godt for miljøet, for så å bestille ei langreist ledlampe fra Kina. Den kommer heller ikke opp hit med tog. Det er vanskelig. Jeg bestiller langreist jeg og. Jeg er en av dem som hjalp Norge opp på sjetteplass. Men lurer på nå om jeg skal bidra litt mindre i akkurat den konkurransen.
! 