Snø, Sol og øl. 30 grader i lufta. 20 grader i vannet. -3 grader i snøen. 4 grader i kjøleskapet. De som kjenner meg vet at jeg er glad i vinter. Kulde og snø og ski og sånt. Og de som kjenner meg vet at jeg er glad i sommer. Varme og bading og seiling og slikt. Og de som kjenner meg vet at jeg er glad i øl. Leskende og friskt og godt og sånt. Så hvilket opprømthet dukker ikke opp i en gammel sjel når det ennå ligger snø og is på parkeringsplassen ved NOV på Dvergsnes. Under et isolerende dekke av grus ligger det fortsatt snø og is. Og like bortenfor ligger hytta vår med stupeklar brygge og hoppehungrige barnebarn. Inni kjøleskapet står det øl. Utenfor ligger seilbrettet. Og hvilken match. ISBJØRN fra Mack Bryggeri. En gang verdens nordligste bryggeri. Når Tomm i badeshorts fant isbjørnøl som fant snø som fant lunkent badevann er allting godt.

Resten kan hoppe i havet.

Jeg er en av dem. Jeg kan tenke to tanker samtidig. Det er ofte når disse to adskilte tankene forenes at magien oppstår. Eller klusses til. Kommer litt an på øynene som ser. Av og til kan faktisk misforståelser oppstå også. Det uventede og underlige i en tankefusjon er oftest moro. At jeg kan tenke to tanker samtidig er ikke en selvpåtatt påstand. Andre mennesker i nær familie kan av og til fortvile over min doble tankekraft. Generelt er det spesielt kvinner som sier at menn ikke kan tenke to tanker samtidig. Vi er for enkle, for tidlig i evolusjonen til å kunne utnytte hjernens kapasitet. Men ikke jeg. Ofte blir to halve tanker til 1 før de dobles. Noen av kvinnene i familien ønsker nok at jeg av og til kun tenkte en tanke.

Når jeg står der med mine to simultane tomme tanker knelende foran tilbudsplakatene utenfor Coop Dvergsnes og smiler står andre med tomme øyne og undrer. Skal de gå rett forbi meg eller ta en lang omvei. Det er når mine to tomme tanker forenes til en at smilet kommer. Du får ikke mer gøy enn du ser selv, heter det sånn ca.

Middagen smakte litt rart i dag.

Need for speed vs. No Need for Speed. Irriteres du av Scootere? Ikke jeg. Men jeg tror kanskje jeg er den eneste i landet som ikke lar meg irritere av scootere som kun kan konkurrere i 0 til 100 i fritt fall. Mange ord som slettes ikke hører hjemme her på Sørlandet kommer kjapt inn i samtalen når jeg nevner ordet moped og ordet scooter. Disse tohjulingene som ikke har pedaler, men motor, og allikevel nesten kjører seinere enn de som har pedaler. Midt i beste førskoletid er hovedveiene fylt med håpefulle videregåendestudenter som putrer seg på vei til første time, pent sittende på sin scooter. Med målrettet iver drar de på alt de kan. Håndledd blir vridd ut av stilling og hvinet fra motoren hyler. De kjører så fort de orker,- og det er seint. De er trafikkens fartsholdere. Motorveiens hjelperyttere. De lar oss få tid til å tenke og ha fred på veien, om vi vil. Jeg har som regel god tid og lar meg ikke irritere av disse trafikale bremseklossene. Noen ganger virker det som de kjører så seint at du tror de rygger. Det er jo ikke deres skyld. Det er de folkevalgte som mener det er farlig å holde farten til resten av trafikken. De gjør sitt beste for at den delen av Norge som ligger nær en videregående skole skal bli irritert i trafikken. Scootere går seint. Slik er det bare. Gi dem plass og rom og stress ned.

Dog ble jeg litt overrasket da jeg oppdaget hva en av disse stolte motoriserte innretningene heter, SpeedFight3. Snakk om selvinnsikt. Kult.

Jo varmere, jo tørrere. Naturen tørker. Vi tørker. Til og med vitsene blir dehydrerte. De blaude vitsene blir tørrere og tørrere. 

Familiebilder hører jo 17. mai til. Så også hos oss. Og i nesten alle familiebilder er det en som er savnet. Ofte er det far i huset. Eller den mindre pene onkelen. For en må jo stå bak kamera for å trykke på knappen og ta bildet. Heldigvis har teknikken tatt oss videre. Nå har vi selfie-funksjon på kamera i mobilen. Vi kan rett og slett snu linsa slik at fotografen også blir med i bildet. Fantastisk. Bortsett fra den  Helsikes mobiltelefonen min! På årets største knipsedag, dagen etter 16.mai, hang fotoappen seg opp uten at jeg merket det. Selfie-knappen stod på hele dagen. Jeg tok bunadsbilder og dugnadsbilder. Av fine folk og av fulle folk. Av familie og venner. Alle med ryggen til. Typisk meg. Ingen bilder ble bra. Er det dette de kaller “ryggekamera”. Eneste løsning ble da å gjøre alt om igjen. Vi valgte dagen før den 18. til dette. Jeg fikk vekk selfie-funksjonen ved hjelp av en 10 år gammel mobiltelefonservicetekniker og dagen kunne starte om igjen.

Typisk meg å måtte gjøre ting to ganger. Men det ble bra etter hvert. Et 4-generasjoners damebildet og herrebilde så dagens lys midt i Sa sin hage. Og 17. mai ble til slutt en dag for felleskap og familie og ikke selfier.

Vi har åpnet hytta for sommersesongen og ønsker gjester fra fjern og nær velkommen. 10 mai. åpnet vi dørene og slapp forsommeren og de første gjestene inn. Åpningstidene er de samme som de alltid har vært. Vi har åpent helt til vi stenger. Menyen er variert og ofte gjestebestemt. Vi har ingen online booking så vi vet rett og slett ikke om romkapasiteten blir sprengt også i år. Men det er det som er det fine. Vi blir aldri over-booket. Sammen med at vi lekte esler og pakket ut dyner og puter og ting til å fylle opp kjøleskapet med kom May og Steinar ned fra Brøstadboten i Troms. Velkommen skal dere være. Ryktet om at vi hadde åpnet gikk og allerede første kveld var det stinn brygge nedsalta i os fra grillen. Mina, Mia, Sa, Stian, Maya, Da, Gunnar, Lucas, Bella, meg selv og selvfølgelig de langveisfarne gjestene. Dagen etter viste kvelden seg fra sin beste side og årets første reker ble skrelt ute på bord nr. 3 ved plattingen. Vi vet om noen flere gjester som har bestilt opphold. Ei kommer rett fra Roskilde og har søkt om rehabiliteringsopphold. Flere bestillinger fra Oslo har tikket inn.  Og mer er i vente. Vi har selvfølgelig også drop-in tjenesten åpen. Velkommen sommer. Og velkommen gjester. Og finner du oss ikke på hytta, har vi stukket av.

Kjøttsuppe for veganere. Jeg er et suppehue. Opp i gjennom har jeg fått høre det. Det flyter mye rart rundt inni mitt hode. Og det ble ikke mindre når jeg stoppet opp foran dette skiltet. Et helgraderings-skilt utenfor spisestedet HosNaboen i Markensgate i Kristiansand. De tilbyr dagens suppe for kun 135 kr. Grønnsaks-suppe. Og for en som er glad i grønnsaker var jo dette en smektende fristelse. Men for å tekkes de av oss som liker kjøtt bedre har de lagt til en ingrediens. Nemlig kjøtt. Snart tilbyr de vel også vegan-burger med bacon. Steinfrie dadler med stein. Myke knekkebrød. Rykende varm Is-Kaffe og et stykke gulrotkake uten gulrot. Eller vil det smake med en nygrillet biff tartar.

Og skiltet jeg så; Jeg får håpe det er gjennomtenkt, men tror det ikke.

Jeg liker det ikke. At jeg blir min egen kassadame. Jeg liker at noen andre er kassadame. Eller kassamann. Eller kassagutt. Eller kassajente.   Ikke kassamaskiner som gjør at jeg blir kassadama. Jeg liker et smil tilbake og at noen spør om jeg vil ha kvitteringen. Jeg liker mennesker, selv om jeg liker å være alene. Det er noe fint med det å se noen. Noen å forholde seg til. Matbutikkene automatiseres. Jeg liker det ikke. Jeg synes på min enkle måte at en hyggelig ung mann eller jente sitter på en stol og pipper mine knekkebrød og mine økologiske grønnsaker. At de pipper mine øl og mine frosne speltrundstykker. Butikken ble med ett litt kaldere. Litt mindre kos.

Jeg liker det ikke.

Dette defineres som en lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser, kjennetegnet ved en besettelse til å spille som ikke lar seg kontrollere, til tross for konsekvensene dette har for en selv og eventuelt andre, spesielt familien.

Det er høysesong for spillegalskap nå. Oh herlige spillegalskap. Psyken vår går inn i de mest irrasjonelle hjørnene når spillavhengigheten setter inn. Noen kaller det galskap. Andre for totalavhengighet. Noen få kaller det fint. Noen ytterst få har talent. Men alle har det gøy. Og det er høysesong nå. Fenomenet som nå trekker ut i vårværet har hittil i sesongen forholdt seg til lukkede rom. Barn og voksne har sittet inne og latt seg dominere av noe de tror er et spill-talent. Noen har jo faktisk talent. Men de blir ofte overdøvet av de tonedøve. Og vi som sitter på sidelinjen og ser på alle disse spillegale som går i usynkron sluttet orden blir smått om senn grepet av galskapen vi og. De beveger seg rundt på stier og veier og skolegårder nå om dagen. De kan høres på ganske lang avstand, denne gjengen. Det finnes behandling for denne type galskap. Metoder er utviklet for å avvenne de som vil. Hjelp finnes. Heldigvis er det få som benytter seg av dette. For spillegalskapen er en del av vår kultur. Den er i ryggraden. Det er ofte forferdelig. Allikevel er det vakkert. Våren er kommet og mens fuglene synger sin vakre sang går det korps rundt i gatene og øver. Klarinetter som fører til våkenetter og horn som stikker i siden. Skarptrommer som skjærer i sjelen og drillpiker med feil bits. Og litt for store, og litt for små hatter. Oh, herlige spillegalskap. Våren hadde ikke vært den somme uten korps.

https://musikkorps.no/musikkorpsenes-ar/