Besøk kommer i ulike former og fasonger. I dag er det 2 barnebarn og en ting til som kom. Isabella og Semina koser seg ved bordet med alle tegnesakene. De har vært her før. De vet at det er is i frysen og at tørkepapiret ligger i skuff nummer 2. I dag hadde de med seg en gjest til. En liten hårete fornøyd sak som gikk under navnet Mia. Det ligner på en hund og jeg tror det er det selv om det ikke er stort større enn en liten katt. Tingen løper rundt, nysgjerrig og lykkelig. Jeg sitter her og ser på dem alle tre. Semina tegner. Isabella ser på TV og tingen har sovna. Det er fint med besøk.

 

Curiosity killed the cat! Nysgjerrigheten kværka katten! Ordtaket har mye sannhet i seg. Men også mye moro. Uten nysgjerrighet stopper hodet. Apati og lobotomisk adferd er resultatet av nysgjerrighetens fravær. Men hvor nysgjerrig skal man egentlig være? Jeg stoppet og kikket litt for lenge på denne tilbudsplakaten. Jeg stod der i full vinterutrustning i snøføyka og smilte til plakaten. Jeg lurte på hvor høyt yoghurten kunne sprette? Hvorfor spratt den? Blitt såpass gammel at den var gått fra flytende hyse til fast gummikonsistens? Og disse 50%? Spratt den ikke så høyt allikevel? Var det en stavefeil i plakaten; kanskje yoghurten var spredt rundt i butikken, så fikk man halv pris om man var flink nok til å finne den?  Hmm? Forbipasserende medkunder kikket rart på meg når jeg stod foran sprettyoghurt plakaten og hadde en indre diskusjon med meg selv. Og i fra det øyeblikket jeg tok opp kamera for å ta bildet av plakaten unngikk de meg. Jeg lot nysgjerrigheten leve videre i hodet mitt denne dagen og valgte en annen butikk. Dette mysteriet er fortsatt uløst.

Stay Cool,  Stay Cold or be warm . Det er 10 kuldegrader + litt vind som dytter kuldegradene stadig bakover i køen. Inni denne vinden finnes det tørr lett snø som sniker seg inn i halsgroper og glemte glidelåsåpninger. Snøen er utspekulert. Den søker varm naken hud den kan kværke. Jeg er ute så mye jeg kan, fordi jeg kan. Og jeg kler meg etter forholdene. Vi nordmenn er jo vant til kalde skuldre og hutrende vær så vi har gode klær.

Jeg tar bussen til byen om morgenen og ser alle de håpefulle ungdommene som skal til sin videregående skole for lærerikt påfyll. De skal bli smartere.  Og ungdommen kler seg bra. Bortsett fra en og annen gutt i stemmeskiftet som trosser sine foreldre for å trosse kulda og påstår det ikke er kaldt, er de fleste godt kledd. Det starter veldig bra øverst. Enten en god tjukk lue eller ei hette omkransa av et bustete dødt dyr. Like nedenfor finner vi et skjerf som er surret minst tre ganger rundt halsen. Og jakkene! De er fine, og ingen koster under 23.000,- kroner tror jeg. Masse tykke fallskjermjakker fra Canada som er bygd for minus 40. Eller polare ekspedisjonsfjellklatrerjakker for lavlandet. Under disse jakkene er det sannsynlig litt godt ulltøy som mammaer har prakka på ungdommen.  Alle de vitale organene er pakka inn i god varme. Hode, kropp og hofte varmet opp av dyre men lune moteinnretninger. Ungdommen er smart. Buksene derimot ser tynne ut, men det er vanskelig å se, det kan være longs under. Det er nederst det svikter. Og det totalt for noen. Det eneste stedet på kroppen som er i direkte kontakt med disse jækla kalde elementene som is og snø, er glemt. Oversett. Kanskje alle pengene er brukt på jakka? Enkelte ungdommer har funnet ut at det er smart å ta på seg lave joggesko med lave sokker. De tror det er kuult, men de tar feil, det er bare kaldt. De er kanskje ikke helt utlært ennå.

Gleder meg til sommeren å se denne motens motstykke.

 

Endelig forstår jeg begrepet ; Teppelagt. Det henger nøye sammen med ordet; kulsken og lyden av surklete host. Jeg har nå vært teppelagt i snart 2 uker. Min personlighetsforvandling er total. Før gledet jeg meg til å komme hjem etter jobb slik at jeg kunne gå ut. Jeg synes ute er godt. Før. Nå har min vesle kropp blitt ennå veslere og jeg ser nå frem til å legge meg under teppet i sofaen når jeg kommer fra jobb. Jeg sitter på bussen hjemover og ser for meg sofaens Orange mykhet og ullteppene som ligger klare til å dekke mitt smukke legeme. Jeg slipper ofte ut et lite host, host. Men siden Maya er vekk og ingen andre er der blir den eneste som syntes litt synd på meg,- meg selv. Og det er litt kjipt. For selv om jeg syntes veldig synd på meg selv, så gidder jeg ikke reise meg opp fra mitt lune teppe-hi for å hente meg et glass vann. Så jeg ligger der; Teppelagt, til jeg blir presset opp av dehydreringens overtalelsesevne. Jeg reiser meg for å hente et glass vann.  I det jeg reiser meg opp og forlater mine tepper blir væskebalansen i lungene forskjøvet. Slimet skvulper over pustekjertlene. Det resulterer i et host som starter bak kneskålene. Et host som beveger seg videre oppover, forbi ømme baller og lemster mage. Hostet tar med seg lungene ut av kjeften og i brøkdelen av et sekund får jeg se hvordan vrengte lunger ser ut og kjenner lukten av lungemos,  før hostet trekker seg tilbake samme vei det kom. Siden hostet har kvittet seg med den lille oksygenreserven jeg hadde må jeg stå og støtte meg til kaldtvannskrana mens kreftene kommer tilbake.

Jeg ser lengselsfullt bort på teppene i sofaen. Veien er ikke lang, men lang allikevel.

Jeg begynner å bli lei.

Det var løgn.

Jeg er lei.

Jeg vet ikke helt om det er meg eller henne som er langt vekk. En av oss er det. Kanskje begge. Jeg sitter her, eller det vil si, den siste uken har jeg ligget her. Hostet og harket og skvalpet og skvulpet. Bare meg og min venn influensaen. Og Maya er på sin livs treningsleir. Hun og sin ME. Langt vekk. Og for første gang på lenge lenge ser hun friskere ut enn meg. For akkurat som våre stolte OL-deltakere jobber hun livet av seg, eller på seg, om dagen. Behandling og massasje. Oppretting og trening. Trening, trening, trening. Hun gjør en stor jobb langt vekk. Mens jeg sitter her og syntes synd på meg selv, sitter hun der og syntes synd på meg. Rollene er byttet. Men vi har det til felles at vi er på rett vei. Jeg er på vei vekk fra en ukes sykdom. Hun er på vei vekk fra 15 års sykdom.  Allikevel er det hun som syntes synd på meg. Hennes kamp er så vanvittig mye større enn min. Vi snakker hver dag. Og mens det tidligere har vært henne som blir sliten i telefonen, er det nå jeg som har den rollen. Men jeg smiler etter at vi har pratet. Jeg skjønner at dette er bra. Hun er langt vekk og jeg kan ikke hjelpe. Hun hjelper seg selv. 5 uker har gått. 5 uker med store og små opplevelser.5 uker med en behandler som vet mer enn mange. Hun er langt vekk. Jeg er langt vekk. Men vi nærmer oss allikevel.

 

Takk alle sammen for ønsker om god bedring. Det varmer et hjerte, men så er tempen ganske høy allerede. Men tanker om god bedring er fint.  Men så langt har den uteblitt; Den gode bedringa. Jeg vet jeg blir bedre men det er faen ikke godt. Dette er vond bedring.Det virker som om at denne influensaen prøver å ta livet av meg mens jeg har et ønske om å blir bedre. Etter første natta og første dagen hadde gradestokken lekt med kropppen min. Og siden jeg kun har slikt termometer som viser tempen ute og inne valgte jeg kjapt den føleren som stod ute. Den var minst.  Men ikke å foretrekke den heller. Svetten kom og satt igjen våte fotavtrykk på parketten og gjorde fuktskader på soverommet.. Jeg er aldri syk mer enn en dag så jeg så lyst på tiden og helbredelsen foran meg. Den kom ikke. I stedet har jeg tydeligvis svelget ei bøtte sand uten å være klar over det. Hosten begynte, sandkorn for sandkorn. Av og til et lett kremt, men oftest begynte hostet langt nede i hofteregionen hvor den strammet alt den fant av scener og muskler før den sendte hostet opp og ut gjennom knusktørre kanaler. Lemsterheten i  magen slo inn etter 7ende hostet. Jeg hostet i sånn ca 20 timer uten stopp. Fordelen er at jeg nå har en skikkelig six-pack å vise til. Den er øm som et helvete, men fin å se på. Stemmen forsvant etter 7 timers hosting. Paracet og Chaga og C-vitamin og ingefær te og ibux og andre ymse remedier har blitt satt inn i kampen.for å forenkle mitt samliv med influensaen. Tror ikke de virker stort. Tror bare de trenerer. Jeg bretter min dyne til side, kryper under den og drømmer om den andre siden.

Til og med chips, øl og peanøtter virker lite fristende.

Å syk kan en bli.

I bygget der jeg jobber har det vært stort kvinnefall og mannefall i det siste. Sjukdom herjer. “Pingler” tenker jeg. “Bare de ser en litt høy dørkarm velger de å sykemelde seg”, tenker jeg. De burde spise mer naturting. Være ute. Holde seg friske. Hvor vanskelig kan det være? Så i et enfoldighetsøyeblikk sa jeg til en av dem som var kommet tilbake fra sykdom; ” Jeg blir aldri syk.” Det stemmer for så vidt det også. Jeg er ikke syk nå. Jeg er døden nær. Hun jeg sa det til responderte med at jeg ikke måtte si at jeg aldri ble syk, for da ble jeg syk. “Pingle”, tenkte jeg. Og det tenkte jeg helt til jeg våknet i natt 04.28. Et host vekket meg. Mitt eget host. Og i senga jeg kroa meg sammen i , i går kveld, var det nå like blaut som i en gjennomsnittlig olympisk ishockeygarderobe. Det lukta likedan. Klikk klass sengetøy er oppskrytt. Jeg kreket meg opp, skiftet noe tøy og fylte kroppen med paracet, ibux og en vasketablett. Så sovnet jeg igjen. Senga var fortsatt blaut. Når jeg våkna noen timer etter av et lignende host som første gang vekket meg var senga blitt om til et isbasseng. Jeg var kald og kroppen kjentes ut som den hadde hatt minst en 5 minutters løpetur på tredemølla etterfulgt av 4 armhevinger. Jeg ringte organdonasjonskontoret og spurte om de hadde en ny kropp de kunne sende ut til Høvågveien. De unnet meg ikke en gang et oppmuntrende svar. Jeg blandet meg en sterk kopp kaffe som smakte som vann. Og omeletten jeg stekte hadde konsistensen av isopor. Det toppet seg i det jeg klarte å sveive opp øyelokkene for å se ut. Ingen lyspunkt der heller. For akkurat i dag hadde gud valgt å hive en haug med dato-overskrevne komper oppi foodprosessoren der oppe. Klissete potetflak seilte ned fra oven og kledde naturen inn i sleiphet.

Jeg skal aldri mer si at jeg aldri blir syk hvis jeg noen gang blir frisk.

Mayas nye venninne har vært vert en stund. Men nå er verten mer enn vert. Hun var vert før og er det ennå, men nå også veninne. Lucia og Maya. For meg som sitter her et stykke unna er det godt å høre. Det er alltid litt skummelt å booke 2 måneders opphold hos noen du ikke kjenner. Riktignok hadde vi fått henne varmt anbefalt av Tone som har bodd der, men allikevel. Spiller hun klarinett på kvelden uten rytmesans? Oser huset av pinnekjøttpaella annenhver dag? Spiller hun kanonball med vennene sine i stua? Mange selvpåførte ubesvarte spørsmål dukker opp. Som inngrodd skeptiker og dommedagsprofet forventer jeg at ting skjærer seg. Som sørlending ligger det jo en medfødt straffedom over landsdelen og dens innbyggere, – deriblant meg. Denne gangen tok jeg heldigvis dørgende feil. Det viser seg at et godt menneske har møtt et annet godt menneske i Arguineguin. Airbnb har bragt sammen to kvinner som trives med hverandre. Så om du skal til Arguineguin en gang kan hun her anbefales;

https://www.airbnb.no/rooms/6449429?adults=1&children=0&infants=0&location=Arguineguin%2C%20Spania&check_in=2018-04-12&check_out=2018-04-29&s=kYQn4NQN

 

Jeg kom ut av skapet med angst. Selv om jeg ikke helt var klar over at jeg var inni skapet. Jeg skjønner hvorfor jeg havnet der, men ikke hvordan . Heldigvis er døra åpen.  Vranglåsen var innbilt. Kleshengerne dingla faktisk litt i det døren åpna. Bak meg, ved siden av meg og foran meg tøt det ut mennesker fra alle de dører og skuffer som kunne åpnes. En hel diger skapseksjon ble åpnet. Garderobemannen hadde vært stolt. Jeg er visst ikke helt alene i denne verden som jobber med hodet sitt. Et hode som sier at noe er panisk farlig selv om det er helt trygt. Og det at så mange tenkte fine tanker om meg en liten stund på facebook har jeg tatt til meg. Knaggene inni skapet som jeg hadde hengt opp tankene på har jeg nå tatt med meg ut slik at jeg kan se hva som henger på dem. Energien alle dere som leste om min redsel for ingenting gav meg tro på at det finnes hjelp og  hjelpere. Jeg tror vi alle henger sammen på et vis. Takk alle sammen.

En liten kuriositet oppi denne panikken er at en prinsipptegning for lading av hydrogen-bil passer inn her i mine tomme tanker. Så lenge man ikke hyperventilerer.

Jeg så ikke den komme. Panikken. Helt siden dette bildet ble tatt har jeg hatt et ganske så trygt liv. Trygg familie, trygge venner. Kjær kone. Alt mest godt. Livet har gått opp og ned og hit og dit, men alltid trygt. Det er det fortsatt. Men hodet mitt sier noe annet av og til. En dag for noen år siden havnet jeg i en uventet situasjon. En situasjon hvor jeg mistet en type kontroll jeg hadde opparbeidet meg i årene før dette. En kontroll hodet mitt trodde det trengte. En fluktkontroll. Uansett hvor jeg var hadde jeg alltid en plan på hvordan komme meg vekk. Fort. Situasjonen jeg plutselig havnet i var alt annet en farlig. Ingen trusler. Ingen fare. Alt var trygt her også. Men hodet mitt sa noe annet.  Eller jeg skjønte ikke hva det sa. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg akkurat der og da. Hjertet begynte å hamre vilt. Jeg ble kald og klam på hendene. Og livredd. Skikkelig redd. Jeg kunne ikke plutselig forlate stedet. Og situasjonen jeg var i varte ikke mer enn i en halv time. Men denne halve timen ville jeg gjerne vært foruten.

Senere har jeg lært at det kalles Panikkangst. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde dette flukt-kontroll-behovet. Ikke før underbevisstheten min gav meg grunnløs panikk.

(  Panikklidelse utvikles når en person føler plutselig redsel uten forvarsel og gjentatte ganger opplever panikkanfall. Denne typen angstlidelse har symptomer som hjertebank, brystsmerter, åndenød og svimmelhet.)

Senere har jeg opplevd det noen få ganger. Det er ikke godt. Jeg har også kjent symptomene og begynt å styre unna der jeg tror jeg vil bli dårlig. Legen har gitt meg tabletter som skal virke. Det han ikke sa den gang at de aller fleste kan bli kvitt denne unødvendige plagen. Ganske enkelt. I stedet for å bedøve den med piller kan den fjernes. Alt sitter i hodet og kognitiv terapi hjelper omtrent alle som går inn for det.

Jeg holder nå på med dette. Sitter stille hver kveld og lytter. Jeg prøver å omprogrammere hodet mitt. Tømme mine tomme tanker og fylle dem med nye.

Panikkangst er plagsomt og har lagt begrensninger i min vei.

Jeg håper fartsdumpene mine snart er fjernet. Jeg jobber med saken.