!

Dagen startet som sedvanlig i en tilstand av lavtempo og høykarbo og lavrisiko. En langsom inngang til en fin dag. Rolig sigende inn i det intetsigende. En kopp kaffe og en skive brød med gamlispålegg; Ribberull. Jeg satt i mine egne tomme tanker og lot som jeg tenkte.  Plutselig stod de der! Gudd! Trøndere. Trøndere på hytta. Det var underlig. Jeg trodde ikke jeg kjente noen trøndere. Jeg gjorde det vel egentlig heller ikke. Jeg kjenner salige sørlendinger og syndige nordlendinger. Kanskje et par lure møringer, men ingen trøndere. Til nå. For nå kjenner jeg noen. Hele 4 stykker. Lillian, Erle, Lars og Stig. En familie fra Trondhjem hadde lånt huset vårt et par dager mellom sitt møte med skumle Kaptein Sabeltann og sin ferd ferd videremot lykkelige dansker, kartofler, brusebad og ubegripelig tallsystemer i Århus. Maya hadde knyttet bånd med denne dama under en av sine turer til Brasil. Og godt var det. For nå var hun her med familien. I dag kom de til hytta og fikk en smak av sørland, saltvann og skjærgård. Nye folk og fine folk. Båttur og brygge. En Herwa fra 1967 med 15 fot som avsluttes med en 50hester  Johnson kan fortsatt imponere små Trondhjemsbarn. Men akk. Det ble et stuntbesøk. De måtte videre for å rekke en større båt, SuperSpeed fra ColorLine. De dro og vi vinket. Men nå kjenner jeg noen fra Trøndelag også. Kult. Like etter tok jeg tak i mitt eget nakkeskinn og dro av gårde. Til en fin liten tur. Inn bak Sørlandsparkens forvirrende byggverk ligger et fint skogsområde med “Ruben” som sitt høyeste punkt. Roksheia er vel rett navn, men den kalles også Ruben. Dagens TiPåTopp mål. Et par grønne timer i skogen er godt for levra. Brygga ble siste stopp for dagen med grilling av diverse kalkundeler. Et svanepar med tre små tigget restene. Slik skal en dag i ferien være .

6 svaner.

Og så har første pulje feriegjester trukket hjem igjen. Nevø med samboer dro heim igjen til Oslo og Svoger med niese tok flyet oppover til Målselv igjen. Siden vi nå en gang har valgt å bo så inni helsikes fint til her i perleraden på det krabbende og velsigna Sørlandet så innebærer det jo også at vi må to i mot gjester med åpne armer. Og det gjør vi. Sommer gjester sprer glede inn i våre enkle hjerter og vår sommer er ikke den samme om ikke vi har besøk. Sammen opplever vi ting. Vi gjør ting og skaper historier. Gode ting og fine ting. Ting som setter seg i minnet. Av og til kan sommergjester også utnyttes på det groveste til praktiske gjøremål. En må bare be de pent og gi de ei øl etterpå. Enkel, billig og importert arbeidskraft. Og sommergjestene i år etterlot seg mange gode minner. Fine sommerminner som vi skal ta vare på helt til de er brukt opp. Det kan jo være at noen av gjestene vil etterlyse sine egne sommerminner, men da svarer vi bare; “Det har vi ikke sett”. De kan ikke ta minnene fra oss. Det er ufint, selv om enkelte av disse sommerminnene er det vanskelig å knytte historier til.

Og blant minnene i år finner vi 1 par blå semsket dansesko, 1 par rosa flip-flops, 3 sukker, en romslig lunsjboks med svak odør av jarsberg, 1 sort drikkeflaske, 2 deilige styling skum flasker fra got2be, 1 flaske , 1 krølltang, 1 lett brukt tannbørste, en ladekabel, ett kattefoto og 2 sunsilk 4-ever fresh produkter.

I motsetning til hennes søster som sitter på en stein utenfor København er denne havfruen fullt påkledd og med redningsvest. Slik er det når man til vanlig bor i innlandet i Nord-Norge. Et annet element i denne historien er at det var surt og kaldt og vått og varmt og Ingeborg ble med som reservematros i en 9 fots gummibåt. Man kan jo ikke ha sørlansferie uden å hoppe litt på skjærrane. Så niese Ingeborg mønstret på den stolte, men oppblåste, skuta som lettmatros og over-forvirra styrmann. Mens undertegnede var snortrekker og kaptein, samt retningsbestemmelses-sjef og dekksgutt. Vi fikk en liten fin tur. Ferden gikk ut til  sjørøverbukta hvor svanemor lærer sine tre små svaneunger essensielle svaneting og andre skurkestreker. Videre traff vi på to 11 åringer i en 8fots Pioneer med 9,9 hesters motor, som plutselig ble døds-seriøse og ga full gass rundt oss når de så den vakre baugpryden jeg hadde. Men hun lot seg ikke affisere med slikt og vi gikk til slutt i land på den Mørke Øya. Liten, men stor nok til oppdagelser for ei jente fra Øverbygd. Ekspedisjonen endte vellykket og med et hopp og litt bånn gass var vi plutselig på hjemlige bryggekanter. Takk for turen Ingeborg, og takk for besøket.