!

Nå som EM i fotball er i gang er det viktig å holde seg utendørs. Ut og vekk fra fotballen. Norge er jo ikke med en gang. Hvem skal vi se på da? Noen andre? Nei skal man få nettkjenning i dette landet må man dra ut på havet, inn i netthandelen, eller  legge pengeboka i konas hender. Hun kom hjem en dag med noen underlige skapninger som jeg tror hun kjøpte fra dr.Lykke. Det så egentlig ut som ei lita fiskenot laget av noen som aldri har sett ei fiskenot før, og trodde de deltok på et heklekurs for blinde uten armer. Og i det de ble hengt opp ble jeg ikke stort klokere. “”Ehhhhh! “”-sa jeg. “Ehhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh”, fortsatte jeg. Litt stor til helsetrøye å være. Litt liten egentlig til å henge etter båten i håp om stortorsk. Så jeg fortsatte; “Ehhhhhhhhhhhhhhhhhh”.  Helt til Maya fant frem puter og pledd og bok og kos og kløv oppi. Underlig nok var det en hengestol, og ikke en forstørra veske fra 80-tallet. Og underlig nok var dette et resultat av planlegging og ikke improvisasjons-strikking. Den hengestolen der kan anbefales.

Har du noe du kan feste en slik stol i, så kjøp en. En fordel, selvsagt er at det er høyere enn 120 cm der den skal henge. Det øker komforten. Men vi har greiner over alt på hytta. De strekker seg ut og holder gjerne Maya og stolen oppe. Dette er stol skapt for late dager og varmt vær. Og like ved henger jo en kjenning også, – hengekøya. Godt opptatt med el liten søster med en litt større bror.

I Tretjønn finnes, eller i alle fall i mitt hode, både Eneren, toeren og treeren. Det er, og det var, knudrete fjell å gå på. Og det er, og det var, fantastisk fint å bade der. På lørdag var jeg og bada i Tretjønn for 5000ende gang. Helt fra jeg var gammel nok til å løpe opp dit alene, sånn i 3 årsalderen, har jeg bada i Tretjønn. Det var vårt vannland fra mai til oktober. Vi var en gjeng som beholdt vinterens blåfarge til langt ut på sommeren. Og akkurat i det vannet var varmt nok til at andre kunne se at vi egentlig var brune satte høstregnet inn og blåfargen ble nok en gang det fremtredende fargeinntrykket. Vi bada helt til vi ikke lenger lagde hull i isen fra fem-meteren. Og  vi svømte så langt under vann den gangen at plankton begynte å smake godt. Og på lørdag svømte jeg under flåten igjen. Både på langs og på tvers. Til beundrende grynt fra en gjeng tilskuere med armringer. I 6 klasse forsøkte jeg på det samme, å imponere.  Jeg trodde jentene ble imponere av at jeg  holdt pusten til jeg fikk hjertestans. Eller at jeg hoppet baklengs fra furubusken i vannkanten. Eller at jeg klarte 12 ganger frem og tilbake til skjæret under vann. De ble ikke imponert. Men denne gang klarte jeg endelig å imponere damene, eller det vil si, damen. Maya. Maya var med og lekte i vannet med to stk barnebarn. Hun ble imponert over meg, eller lot meg i alle fall tro det. Jeg ble imponert over henne. Det var en solfylt dag, med minner, mimring og sol i sinnet.