Det begynte som nr. 17 i KFUM Kristiansand. Mitt draktnummer i min første drakt for Kristelig forening for unge menns Volleyball-lag. Jeg holdt på med det i en haug med år uten at noen turte si til meg at jeg var for lav. Kanskje var det fordi jeg konsentrerte meg om å hoppe høyt, i stedenfor å hoppe i høyet. Men selv om mine genetiske programmeringer ikke helt matchet mitt idrettsvalg, så ville jeg ikke ha vært volleyballårene (årene eller lårene) foruten. Alle mine beste venner kommer fra denne tiden. Og uten å nevne navn så vil jeg takke alle sammen. Vi hadde det gøy,- tror jeg. Og siden jeg egentlig ikke var høy nok så holdt jeg hele tiden mine ferdigheter på et lavmål. Og nå dukket denne filmen opp i et skap i et hus hvor jeg bodde for lenge siden. Gøy for meg og gøy for noen andre.

Maya og Kong Vinter har nå forlatt oss. Men dersom noen skulle tvile. De kommer tilbake. Begge to. Helt sikkert.  Forhåpentligvis Maya først. Maya er i Oslo og skal ikke lenger. Hans kongelige høyhet mr. Vinter derimot skal lenger. Langt opp og langt vekk. Kong Vinter ser nå ut til å ha tatt med seg det som er av snø hos oss og trukket seg innover og oppover og bortover. Han kommer jo  tilbake han og, men det er kanskje månedsvis til. En takk skal han ha. For med det siste snøfallet rakk vi akkurat å lage en borg. En ekte snørøverborg. Lucas og Isabella slet og slet og med blod, svette og tårer oppførte de et arkitektonisk under. Et under at det står. Gleden var stor og det var gøy. Men i løpet av en gruppe formildende omstendigheter rant hele borgen vekk i sanden. Det var Kong Vinter som tok den med seg i det han la seg ut på sin lange ferd. Det han ikke vet er at han blir ikke kvitt meg så lett. For selv om han lurer seg vekk herfra så oppsøker jeg han. Lenger og lenger vekk må jeg, men jeg finner han. Innover og oppover. Men snart blir vel det også for langt. Så jeg vil benytte anledningen nå, mens han ennå er innen på hørevidda og ikke på Finnmarksvidda. “Takk, Kong Vinter, for i år, – Vi sees..”

Plutselig dukket det opp et minne i skapet. Jeg ryddet i mitt barndomshjem. I mitt ungdoms hjem. Der hvor min mor fortsatt bor. Og der, i en skuff, i et skatoll. Der lå det. Eller rettere sagt,- der lå de. Flere filmruller fra min fortid. Super 8 film. Gudd. Jeg glemmer mye, og disse hadde havnet i glemmeboksen de og. Men nå er de ute. Redigert, men allikevel ute. Denne filmen er fra en hyttetur til Trysnes, hvor en longlostfriend hadde familiehytte. Filmen varer egentlig lenge, men av hensyn til slekt og venner er den gjort barnevennlig. Se og husk. Og uten å nevne navn er det Bjørn, Birger, Audun, Arild, Nils og Harald som har hovedroller og biroller.

For en som er glad i natur tok det allikevel en stund før det gikk opp for meg at hespetre ikke vokste i skauen. Hespetrær finnes, men sjelden i skogen. Heldigvis for meg har jeg  unngått denne typen trær og vært omgitt av andre typer kvinner. Og takk til dere. Uten dere hadde jo egentlig alt stoppet opp. Både gleder og sorger. Togstasjoner og Frustrajoner. Flauhet og godhet. Gratulerer til alle kjerringer,  damer, hunner, husfruer, husmødre, hustruer, kjerring-emner, koner, kvinnemennesker, kvinnfolk, ladies, medmennesker, møyer, furier, rødstrømper, døtre, mødre, rivjern og madonnaer.

Dere varmer opp verden.

Takk for følget alle sammen. En hårete epoke av mitt liv er over. Sauen jeg en gang møtte på vei til Svartenut har forlatt fjellheimen for godt. Sammen med Kent startet jeg Blank for 12 år siden. Med sauen som ledestjerne fulgte vi drømmen. Men denne drømmen er nå over, og  sammen med Kent, Terje og Tor forlater jeg fjøset og begynner i ny jobb på nytt. Nye drømmer starter. Vi har skiftet beite, sluppet sauene fri, og funnet grønnere gress i et annet dalføre. Det er med gode tanker jeg forlater Blank, for jeg har mange underligheter å takke for tolv år med kreativ glede. 12 år med gode kunder og gode medarbeidere. Jeg savner nesten alle. Takk til dere jeg savner. I 12 år beriket dere mitt lille sørlandske hode. Uten dere hadde jeg ikke vært meg. Men nå skal det bli deilig å skifte både motor og olje på nytt å få fylle de tomme tankene med drivende stoff. Fly av gårde i en ny verden, under en ny himmel inn i en ny vrimmel. Få nye kolleger og nye ideer. Jeg skal kjenne på tankefrifullheten og la meg rive med. Til ærgrelse , fortvilelse og oppspilt glede for meg selv og andre håper jeg på at den gode ide skal få leve videre.

Etter et par uker i innesluttet dvale skal jeg nå sprenge grenser, i alle fall mine egne.

Ny epost: tomm@fundamentet.no

Choose a job you love,

and you will never have to work

a day in your life.

Confucius