Jeg håper jeg tar feil. En del av meg har lyst til å dra opp til Hægeland. En del av min varig svekkede asossiasjonsevne er uhyre skeptisk. Er de såpass frilynte på Hægeland at alt kan annonseres. Er herredshuset kun for herrer? Hva betyr soge? Og hva var det egentlig som skjedde før i ta? Spørsmålene veller på. Den gode historie skal bli tatt vare på og bringes videre, og jeg tror det er det som er planen på herredshuset. Men så er det disse assosiasjonene mine da.
Utallige oppfordringer har det blitt. Folk legger merke til meg på gaten og helt uoppfordret kommer de med velmenende råd. “Klipp deg for helvete”,- sier de blidt. Små barn blir skremt og landskapsentreprenørene viser nysgjerrig interesse. Storfugl blir nærgående. Nær familie kommer med pålegg og til og med fjerne slektninger engasjerer seg. Og etter hvert tar jeg det til meg. Kanskje på tide å gå til nepeskrelleren tenker jeg. En klipp av toppen. En klargjøring av manken for våren. Jeg har jo i den senere tid blitt sammenlignet med en dårlig stelt tujahekk og swiffer. Vel jeg gikk til frisøren, min faste. De heter Zar Drop In og klipper meg fint og freidig. Hyggelige nye landsmenn fra Kurdistan. Og jeg hadde glemt hvor hyggelige de er. Det blir faktisk bare gøyere og gøyere og klippe seg. Snarere papegøyere og papegøyere. En liten tam fargerik papegøye satt og bivånte meg under hele klipperunden. Stilig.
Det er manns jobb å gjøre alt klar for sommeren. Solens ubehagelige stråler frembringer vindusvasekerens hemmelige latskap. Godt skjult av vintermørket har utsikten blitt dusere og dusere. En ugjennomtrengelig hinne av alskens lort og drit skal nå vaskes vekk fra vinduene. “Det er ikke noen vits å vaske de så gullende rene”, påstår jeg. ” Da kan vi jo ikke en gang se at vi har vinduer, – og hva er da vitsen med i det hele tatt å ha dem?” Nok en gang faller mine argumenter for døve ører. Vinduene vaskes surmulende. Terrassen dernest. Den skal skrubbes, vaskes, besudles og bemidles. Og har du vært plaget av elg på terrassen så har Butinox løsningen. Sopp & Elgedreper. Blandes i forholdet 1 til 5. Jeg har brukt dette i mange år og har ennå ikke sett en eneste elg på terrassen. Sopp og Mose derimot. Gudd. Og snart skal blomsterbed rakes, befruktes og beplantes. ” Synes du asfalterte blomsterbed høres greit ut?” spør jeg igjen. Nok en gang blir en god ide avvist. Raken kvesses og Plantasjen gnir seg i hendene. Gudd. Når jeg har gjort alt dette skal båten klargjøres før isen kommer slik at jeg kan ta den opp. Gudd.
Vi skal selge halve vårt hus. Høvågveien 26B er til salgs. Nye naboer på Strømme søkes. Huset er fint og flott og klassisk og til salgs. Og i går var det tid for fotografering. Eiendomsmegleren sendte ut en fotograf. En hyggelig fyr skulle fotografere og knipse og blinke i takt med øynene til Maya. Vi har vasket og ordnet og fikset og gjort det klart de siste ukene. Klart for fotografen. Og klart for Maya. 
For hun spurte han med en gang han kom. “Kan vi ikke gjøre dette sammen?” “Jovisst” svarte han, en smule reservert, men allikevel positiv. Han har opplevd sin del av wanne-be stylister. Men han fikk seg en overraskelse denne gangen. Og de satt i gang. Han hadde bilen stappa med rekvisitter. Kult. Og jeg var bærende statist. Puter frem og tilbake. Stoler inn og ut. “Hva med den? Kanskje slik? Skal vi prøve med den andre?” . 
Og fotografen smilte. Han var vandt til at folk blandet seg inn i jobben hans. Men han var ikke vandt til Maya. At de har et slikt blikk for form og farge som Maya har. Han møtte et naturtalent. Hun kunne fint vært proff interiørkonsulent, stylist, kunstner. Rom for rom tok de for seg. Og jeg løftet benker på tvers og tepper på langs. Uten at jeg helst skjønte vitsen. “Er det ikke det samme hvordan teppet ligger?”, spurte jeg indignert etter en timinutters teppevridningsseanse. Gudd! Blikkene jeg fikk fra Maya og fotografen etterlot lite til fantasien. Så jeg fortsatte å flytte vaser og krukker og lykter og tepper. Og jeg skal innrømme, beklageligvis, at de hadde rett og jeg hadde dødelig feil.. Når jeg så resultatet av hva de gjorde så ble det så fint.
Så fint at jeg kunne tenke meg å kjøpe det selv, – av meg selv.
Men dersom du er interessert, eller vet om noen, så send ei melding. Private visninger ordnes gjerne. Huset kommer snart ut for slag av megler, men vi viser det gjerne frem.
Er du like oldies som meg med de samme geriatriske tendensene så ser du kanskje sammenhengen i dette bildet. Jeg fikk i alle fall en AHA opplevelse uten en gang å tenke på AHA men noen kolleger av dem. På et biltak utenfor Meny, formerly known as Albert Matsenter, stod de. Disse to klenodier av noen fremkomstmidler. Bare de i seg selv satt minnene tilbake noen tiår. Før salting og strøing av Tretjønnveien ble populært. Innimellom “baiing” på bussen, og miniski ved Svarttjønn hendte det at vi råkjørte med spark. Og når sparketuren var ferdig, gikk jeg inn og satt på Sparks. Underlig, innovativ og annerledes musikk. Men jeg digga det. De holder på med musikk ennå. Og med en singel kalt; Piss Off! er det kanskje ikke så rart at de ikke topper hitlistene lenger. Sangen er god gammel Sparks stil. Men de har altså gitt ut hele 18 album siden 1971. Kult. Og jeg fikk gode gamle minner inn i hodet mitt. “I’m going under the table With her . . . . .. Jeg skjønte ikke den gang hva det betydde men digga det allikevel.
Jeg synes det er så vanskelig. Det er så vanskelig å bry seg. Hvor mye skal jeg egentlig bry meg. Jeg kan selge hytta mi og gi pengene til noen som sulter. Da hadde jeg reddet livet til 1000 stykker. Minst. Det er litt av en tanke. Jeg kunne latt være å gå på byen en dag. Da hadde jeg reddet livet til 20 kanskje. Men jeg gjør det ikke. Jeg velger meg selv fremfor dem. Jeg først, og etterpå. Dernest velger jeg meg selv og meg selv og meg selv. Først i et anfall av dårlig samvitighet i ny og ne (de kommer sjelden) tilgodeser jeg litt til dem. Og da gir jeg sjelden så det monner. For det må ikke gå utover meg. Det er kun for å skrape vekk laget med omtanke for andre at jeg gir. Jeg vet jo ikke hvem som får min hjelp. Akkurat mine stakkars kroner. Er det en gutt eller jente. Familie eller en bestemor. Men det vil jeg jo helst ikke vite. For da må jeg bry meg. Arulf Øverlands vers traff meg tilfeldig i dag. Men det traff som ei slegge. Vondt å lese akkurat det verset. For jeg er en av dem som tåler så inderlig vel, den urett som ikke rører meg selv. Målet mitt må være å gi litt mer. Gi av mine penger, for de er det andre som trenger.
http://www.wfp.org/ http://www.cfr.org/global/global-conflict-tracker/p32137#!/
Ambulansepersonell, brannmannskap og pizzabud har ikke mye til felles. Men noe har de. Når vakttelfonen kimer hos pizzabakeren i Peking er det best å få rævva i gir. Ting må skje fort, fort, fort. Pizzaen må ikke lunkne. De trenger å komme fra A til B så fort som mulig. He, he. Det finnes dyktige folk over alt. Og det gleder mitt kreative hjerte. Men dette tror jeg er første gang at jeg knegger i mitt skjeggløse ansikt over en annonseserie fra Kina. Hill, hill til idemakerne i Reklamebyrået Grey i Beijing og Art Director Marx Zhu og He Jun. Hvorfor ikke fortelle om effektiviteten til undergrunnen på det her viset. De som virkelig trenger å komme frem fort velger Beijing Subway.
God tur. http://www.travelchinaguide.com/cityguides/beijing/transportation/subway.htm
Jeg vet ikke helt hvorfor så mange menn kler seg i one-piece tights i sterke farger. Hvorfor de tviholder på stavene sine og skjøyter i våryr fart innover skogen. Jeg vet ikke helt hvorfor de skynder seg mellom furustammer og bjørketrær med knærne i 90 grader og stjerten i været. Er det leik på gang? Jeg vet at de har glider under skiene, og kanskje i lomma. Jeg vet heller ikke hvorfor de ser så innbitte ut. Gleder de seg? Eller gruer de seg? Vet de egentlig hva de har i vente. Det ser ut som de skal langt av sted, minst 8,8 kilometer, og har dårlig tid. Hmm. Hva det er som skjer lengst vekk vil jeg helst ikke tenke på, selv om jeg allerede har bilder i hodet. Men de skal jeg slette. For i et løypekryss på Voyland ovenfor Evje begynte tankene å svive i det en horde med Bjørn Dæhli wanne-be’s peste forbi. Hvor skal de tenkte jeg og så på skiltet . . . . . Hmmm. Mon tro de skal til Rassevæte?
Himmelen tar alltid lengst tid! Vi tror vi er så barske, vi nordmenn. Med Roald Nansen og Fritjof Amundsen som ledestjerner er vi født med ski på beina og kokt torsk på brødskiva. Vi later som komper er godt og at det er deilig å bade om vinteren. Men sannheten må ut. Vi er ikke bare forbaska tøffe, vi er også en gjeng med puslinger. Det skjønner jeg nå. Min kone og meg forsøker å styre andre vekk fra digital moro. Heller sjakkbrett enn nettbrett. Heller utsynet enn fjernsynet. Heller teflon enn telefon. Dataspill, filmer og telefoner blir forsøkt erstattet med turer, brettspill og prat. Og vi lykkes ofte med det. En ny oppdagelse kom snikende inn døra en dag. 
Maya har hatt det vondt en stund og for å få tankene vekk kjøpte hun et puslespill. Og så ett til. Og vi hadde glemt hvor meningsløst gøy det var. Sitte å stirre og lete og tenke og myse. Brikke etter brikke datt på plass. Timesvis med pusling.. Det er terapi. Og det har vist seg at det ikke bare er vi som er puslinger. Når vi får besøk i disse dager samles vi rundt puslespillet med en kopp kaffe. Det er liksom lettere å prate da. Det er lettere å være stille. Det er lettere å være. To ungdommer overnattet hos oss i går, på sin vei videre. Gjett hvor de satt utover kvelden. Rundt puslespillet satt vi og skravla. Takk Oda og Severin for besøket. Men neste gang kan dere godt pusle de vanskelige tingene og overlate det lette til oss. Egentlig er jo hele livet et puslespill som vi legger i sammen. Det er vanskelig å få alle brikkene på plass alene. Og himmelen tar alltid lengst tid.
Bratt Bakke! Ta fart. Eller på engelsk. Bratt is the bakke, take the fart.
Jeg skjønner det nå. Folk er litt tøffere på Gautestad. De er djerve sjeler som er født med utforski på beina. Ingen ting stopper dem. Knekte knoker i bratte kneiker er hverdagskost. Det er enten det som er forklaringa eller så er det at de er kommunikasjons – forvirra skiltmakere. For i utkanten av utkanten av løypenettet oppe i skogene på Høgås ovenfor Evje finnes det en monsterbakke. I løypene der oppe på Gautestad noen kilometer fra Himmelsyna er den. En slik bakke selv kondomdress-mennene uten understell burde ploge utfor. Den er så lang og bratt at vi brukte en hel boks klister under skia for å komme opp. Og vi brukte to når vi skulle ned. Og når den attpå til er svingete inne i en tett skog kan den i alle fall, av oss lettskremte halvfeite byfolk, kalles for en monsterbakke. Dersom du er der kan du kikke inn , og opp, i trærne rundt løypa. Bak de tunge barnålkledde grenene henger de. Lettere deformert og klemt inn mot stammene. Der henger det gjenglemte ski-gåere i alle aldre. Folk som var dumme nok til å ha glider nederst og ingenting øverst i tillegg til å følge skiltingen. Folk som tok fart. Folk som i sånn ca 100 kilometer i timen velger å forlate både skiløypa og dette livet til fordel for et luftig svev og et bråstopp i en trestamme. Heldigvis valgte mitt turfølge å trosse skiltinga. Vi kom levende ned. Jeg unngikk djevelen ved Himmelsyna.
! 