Riksvei 9 har snart midtstripe hele veien. Det kan snart gå rasende fort oppover dalen, and beyond. Eller du kan gjøre som oss. La turen være turen. Det kan gå i sneglefart. Utenom riksvei 9. Det gjorde vi. Vi tok tid gjennom dalen. Fra Evje til Rysstad brukte vi tid. For her kan du kjøre utenom riksveien og ta den smale sti. I alle fall i lange strekk. Da får du se et annet Setesdal. Et litt stillere Setesdal, et litt flottere Setesdal. Du får tid til å se. Og kjører du først på slike småveier har du også tid til å stoppe. Kjører du riksvei 9 har du alltid kjørt forbi der du har lyst til å stoppe. Tar du den lille veien ser du foran deg hvor du kan stoppe. Det er så mye fint, om du tar deg tid. Det er ikke alltid førstemann frem som blir den lykkeligste. Sistemann kan gjerne ha et større smil om munnen. Og hodet allerede fylt med inntrykk idet hytt eller målet nås.

Når du kommer nesten til Byglandsfjord, ta til venstre. Og når du når Storstraumen ta til høyre. Den motsatte siden av dalen for riksvei 9.

En anbefaling verdig.

Vitner ser ut til å ha fløyet fra stedet. I serien uoppklarte forbrytelser har det dukket opp en ny sak. Ganske fersk, men allikevel uoppklart. Det dreier seg her om et drap i skogen. Et drap som innebærer høy grad av brutalitet og mangel på skam. Det meste av beviset er fjernet. Fjernet i magen på den antatte gjerningsmannen, eller kvinnen. Kriminalteknikere fra Norsk Ornitologiske forbund kunne muligens avdekket kjønnet på uvesenet, men budsjettene hindret dem fra å delta. Vitner ser ut til å ha fløyet av sted med frykt for sine egne liv. For det antas at vi her står overfor en seriemorder. Dette åstedet vitner om en brutal effektivitet, besluttsomhet og sult.

Slik står jeg da, en enkel sjel med hodelykt. Jeg ser ned på restene av en fugl som ikke levde lenger enn til i går. Små fargerike fjær kan muligens avsløre dens identitet, men jeg er for dårlig på slikt. Og tankene går. Helsikes fantasi.

Om noen vet hva slags fugl der er hadde det vært gøy å vite.

“Er det nå jeg skal dø?”, tenker jeg, på vei rundt Svingervannet?. Hun gjennomførte det ikke. Heldigvis for meg kommer dette utsagnet først etter at hun kjenner på utmattelsens seige slør. Og heldigvis før jeg selv blir utmattet. Denne gangen kom det først etter ca.4,5 kilometer, og det er ny rekord. Hun har sagt; I kill you Tomm, til meg i ulike skoger rundt om kring Kristiansand. Men tidspunktet for utsagnet kommer lengre og lengre inn i turen. Det viser framskritt og bygging av både kondis og muskler.

Hun er fra Mexico City og ennå ikke helt utlært i vår norske særegenhet; nemlig TUR. Men hun nærmer seg.

Heldigvis har hun ennå ikke drept meg. Hun pleier å lysne til i sitt mørke morderiske sinn i det vi nærmer oss bilens myke seter som venter på parkeringsplassen.

I går gikk vi nesten 8 kilometer i opp og ned terreng i Vågsbygdskogen. Med meg var min Maya og vår Lucas. Han dro vi noe motstrebende løs fra et tastatur knytta opp mot FortNite. Han er flink i FortNite, men også flink til å gå tur, så han ble med. Litt kjeks og sjokolade og han lar seg lokke. Mannen til vår mexicanske venninne er fra Australia så han er vant til en walkabout.

Turen ble fin selv om skogen var noe ensformig. Men jo mer ensformig de store omgivelsene er dess gøyere er det å lete etter detaljene. De små undrene i skogen. Underveis passerte vi Brulihei. En underlig liten klump midt i skogen. Fineste sted på turen var nok Slåttehei (tror det heter det) . Bart fjell og vridde furutrær og utsikt helt til den stoppa.

Akkurat den utsikten fikk ikke vår mexicanske venn nyte. For akkurat her hadde hun mest lyst til å dytte meg utfor.

Det skrives mye om utsatte kaniner som utsettes for utsettelse i naturen. Det er jo ikke greit å slippe de løs ute. Ikke hører de hjemme i norske skoger og hager og ikke klarer de seg spesielt godt heller. Og særlig ikke denne jeg kom over. Det hadde blitt til stein her oppe. Jeg traff på den litt ovenfor Vassvatn i Randesund. På vei opp til Ravnehei satt det en forsteina kanin og kysset ei gammal eik. Hvorfor den klinte med eika er uforståelig. Litt forvirra så den faktisk ut. Rent bortsett fra at kaninen var forsteina var turen en fin opplevelse. Det er gammal, gammal lauvskog rundt Ravnehei. Området er fredet som natur-reservat så trø varsomt og ikke bruk motorsaga på de gamle trærne. Det står noen kjemper av noen trær i denne skogen. Følelsen av urskog smyger seg inn i naturopplevelsen. Legg hånda inn på treet, lukk øynene og kjenn treets kraft. Stå en stund slik. Det er godt for sjela.

Kristiansand har mye å by på utenfor Jegers og Bymarka og Vågsbygdskauen. Alltid gøy å gå litt uttafor. Stien er ikke spesielt godt merka, men du finner nok veien. På toppen er det fin utsikt over vannene.

Endelig tok jeg turen. Det var Maya som tok meg med. Til Tjuvhola. Helt siden jeg var liten gutt og kjørte oppover Setesdalen med familien på vei til Hovdehytta har jeg tittet opp på holet i fjellet. I ungdommen, som medlem av Oddersjås alpingruppe kikket vi opp på hålet ifra klubb-bussen. Ingen hadde vært der oppe. Og nå, endelig. Yngste bar nebarn hadde bursdag og den ble feriet på Neset Camping i Byglandsfjord. Ikke langt fra Tjuvhola. Så etter pakke rivingsåpning og pølser og kaker og kaffe sa Maya; “Skal vi gå opp til hola?” Alle barna hadde så vondt i knær og ankler at de ikke kunne bli med. De skulle heller helbrede sine dårlige ledd på hoppeputa. Men vi ble fire som gikk. Stian, Maya; meg og den lille dotten Gismo med fire bein.

Turen er ikke lang. Til gjengjeld er den bratt. Rett opp hele veien. Går du baklengs har du fin utsikt. Går du forlengs har du innsikt. Det er fin gammel skog oppover i lia. Vel oppe har du denne digre hola foran deg. 15 meter vid og 12 meter høy ved inngangen. 30 meter dyp. det går mange historier om denne hola. Den kalles jo Tjuvhola fordi den var tilholdsted for tjuver opp gjennom historien. Gjemme seg gjorde de neppe siden hula er synlig fra hele dalen.

En som samla på historier fra Setesdal, Johannes Skar budde i lengre tid på Neset, og kunne fortelle denne ville soga om Tjovehedderen:

Det var tolv røvarar som heldt seg i Tjovehedderen i Årdal, ein av dei var Rasmus Pettersen. Dei stal buskap og alt dei fann, til sist stal dei ei jente or badstoga der ho tvo seg ein jolaftan. Dette var på garden Risdal. Ho var lenge i helleren, men ei jol skulle ho av og be seg. Då strødde ho erter etter seg heile vegen attende til helleren. Folk skjøna teiknet og samla seg. Dei kom fram til hola der fantane var drukne og kåte. Ei av kvinnene fantane hadde med seg, hadde nett fødd. Så støytte dei i henne brennevin og sa: De ska bake fenta for inna! De ska bake fantann’ for otta! svara bøndane og skaut dei. Men Rasmus Pettersen berre løyste sokkebanda, så flaug han over dei. Jenta vart berga, ho gøymde seg i helleren med ota stod på.

Flere historier på Setesdalswiki.

Av en eller annen hysterisk grunn har naturen valgt en lyktestolpe utenfor vårt soverom for plassering av en mentalt forstyrret hakkespett. Fra naturens side hakker hakkespetten for å lage seg bolig eller lete etter forvirra insekter. Men denne. DENNE HAKKESPETTEN hakker kun for å irritere. Uten andre intensjoner enn å forkludre nabolagets morgenrutiner. Hadde den bare venta en times tid hadde oppførselen vakt begeistring og opplevelsesmestring. Men. MEN. Klokka er seks. En time før min myke vekkerklokkelyd forsiktig rusler meg ut av søvnen. I stedet for vekkerklokkens myke lyd kommer denne hakkespetten på besøk. Uten selvinnsikt og respekt for andres søvnmønster driver den på å hakker, hakker, hakker på en gatelykt. En gatelykt plassert utenfor vårt soverom. Uten muligheter for å finne insekter. Ei heller å hakke seg en bolig. Allikevel hakker den.

Jeg har arvet en hagle etter bestefar. Den har jeg aldri avfyrt.

Nå vurderer jeg det.

Jeg leste om turen men studerte ikke kartet. Jeg ville til Helleren i Urdalen. Jeg er jo litt kjent i akkurat den skauen så kartstudiet overså jeg. “Dust”, er vel det jeg kan karakterisere meg selv som i ettertid. “Idiot”, kanskje. Turen var fin og kartet er jo flatt så det så ut som en grei rundtur. Først en del oppover fra Gill til Øygards-tjønn. Langs Øygards-tjønn bor en bever som går på speed. Den feller alt den ser og mest mulig eik. Den hardeste tresorten.

Turen går videre rundt en liten topp før en gikk opp til Skråstadvarden. Målet for turen var en heller jeg ikke visste om. Har gått forbi noen ganger uten å se den. Helleren i Urdalen. Helleren var stilig den. Men ikke turen dit. Jeg så ikke helt for meg antall koter på kartet jeg måtte passere. For etter første stigning til Øygards-tjønn gikk det søren meg bare nedoverbakke til jeg stod ved bredden av Gro-vann. Og her begynte stien til himmelen, eller helvete, alt etter hvilken kondis du har. Stien går opp gjennom Kolingskar og så enda litt til oppover. Rett oppover i en snau kilometer. Tunell synet kom etter 30 høydemeter. Gjennomsvetten etter 70. Hukommelsestapet etter 100. Det var bratt. Heldigvis gikk det nedover på andre siden slik at stigningen opp til Skråstadvarden skulle bli ekstra lang. Heldigvis ikke så bratt, men der kom snøen. Slush. For annet hvert steg sklir skoen litt. Alt blir dobbelt så langt. Det ble tungt det og. Stien forsvant og fotspor i snøen var det jeg trødde i på denne bakveien opp til varden. Gudd.

På Skråstadvarden satt jeg meg ned for å roe nervene og få ned pulsen. Det måtte jeg gi opp. Herfra er det heldigvis bare nedoverkoter resten av veien. Stien ned Urdalen er fin og mystisk. Dalen bærer sitt navn med rette. Og bekkene buldrer nå om dagen. Trolsk og flott i skumringen. Jeg fant Helleren. (markert på kartet).

Stor var den og sikkert finere om sommeren. Herfra følger en den store bekken nedover. Fosser og stryk fyller luften med godlyder. En stor rådyrbukk stanset 5 meter fra meg. Vi nikket til hverandre og gikk hver vår vei.

Jeg kom hjem. Sliten og mett av inntrykk. Det ble en tung mil i skogen denne kvelden. Men du verden, jeg ville ikke vært foruten.