Fjellestad skiløyper var fine og mer kortreiste enn Høgås. 20 minutter mindre kjøring betyr 20 minutter mer i skiløypene. I teorien. Vi kjørte selvfølgelig feil. Vi tok turen innover en vei vi så på Hornnes. Den var nesten helt feil og på vei tilbake stanset vi en bil og spurte hvor vi var og hva er meningen med livet. “Å, dere skal til skiløypene. Det går en bedre vei dit litt lenger opp, men dere kan følge etter meg, jeg skal opp. Har dere 4-hjuls-trekk?”. Ja, svarte min sønn. Nei, svarte jeg. “Lykke til!” sa han – til meg. Og hadde det ikke vært for at det var minus 8 og sjur is og at ingen biler kom imot så hadde jeg ikke kommet opp. For det var bratt. Veldig bratt for en gammel bil med en bleik søring som sjåfør. Det rare var at det var like skummelt å kjøre utfor når vi skulle hjem. Neste gang skal jeg ikke ta den smale sti.

Men vi kom oss opp. Fant heldigvis en sted å parkere for plassene var ikke mange. Vi takket vår los og så oss rundt. Gudd å fint. Fjellestad kler navnet sitt. Fin spredd skog. Hvit snø og litt blå himmel bak skyene. Nypreparerte løyper og pølser i sekken. Vi gikk oss en tur, alle 8. Det vil si på hjemveien satt den minste + bikkja i pulken. Men før det fant vi litt solsnø og fyrte et bål og svidde pølser av ymse sorter.

Fjellestad er kanskje ikke klargjort for de som ikke allerede er kjent, for merkinga er dårlig, men her er et kart jeg fant. (etterpå).

Skisporet.no har og kart; Kart skisporet.no

Det var årets første skitur og det ga mersmak. Både pølsene, turen og følget.

Fjellestad kan anbefales, men følg kjøreanvisningene på denne siden Fjellestad – Tveit skiløyper | OpplevEvje

og ikke mine.

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.

“Se der er Tinnheia!”. “Nei det er Strai”. Hund og galskap og nattur, eller som noen kaller det; Hundegalskap, i skogene rundt Bærvannet ville noen sagt, inkludert meg selv. Men jeg ville ikke vært den foruten. Galskapen i dette lavterskeltilbudet for menn jeg nesten ikke kjenner er myrra for sjelen. Hver onsdag kveld lures vi med ut i nattens mørke. Og han som tar oss med kan stiene rundt Kristiansand. I stummende mørke møttes vi ironisk nok på Glitre. Herfra gikk han i front og ledet an. Vi andre skravla og hadde aldri peiling på hvor vi var. Vi diskuterte galskapen i Trumps verden og galskapen i vår verden. Vi ble oppdatert på skavanker og livets anker. Hele tiden mens en hund med dårlig stedsans føyk inn og ut av stien i 120 km i timen. Etter et par timer sa vår los at vi var fremme. Og der stod bilen. HÆ? Da hadde vi kommet tilbake til Glitre. Riktignok glitret det i øynene våre da han sa vi hadde gått rundt Storemyrvann og Grunnevannet og Tvitjønnane og slett ikke rundt Bervannet som jeg trodde.

Godt vi har noen som kan veien.

Skummelt er skummelt selv om det er natt, tåke, mørkt og vått. Når en samtidig plusser på 5 tvilsomme lavterskel herrer som nattens medskyldige blir det ille. Vi lyttet etter lyden fra banjospill. Fra steiner som ble sått mot hverandre. Eller TVer med statisk uro. Det eneste vi fant var en hengebro inn i det ukjente. Og en hengebro er faktisk litt skummel når du verken kan se hvor lang den er, hvor langt ned det er, hvor langt opp det er, eller om den er råtten eller ei. Slik opplevdes den denne kvelden. Vi gikk en av de fineste turene jeg vet om til to finfine utsiktspunkter. Forskjellen fra andre ganger var at nå var det mørkt. Vi så ikke en gang så langt lyset gikk. Det var tåke. Så turens finhet forsvant, og utsikten var borte. Jeg vurderte å kalle turen meningsløs men gav det opp. Det viste seg å være en fin tur, selv i ly av mørket.

Men skal du gå den, gå i lyset.

Tur til Grillhytta og Utsiktstårnet på Slettehei (277moh) i Kristiansand.

Dropp plastikk-juletreet i år. Lag et selv. Maya så et julevindu i en blogg. “Det hadde passet fint hos oss i vinduet over sofaen” sa hun til meg. “Vet du hvor vi får kjøpt slike fine juletrær?,” Fortsatte hun. Direkte oversatt; “Lag sånne”.

Og jeg er ikke tung å be når Maya spør. Jeg liker å lage. Jeg for ut i kvisthaugen bak huset. Gikk amok med hagesaksa. Og på hytta hadde vi en tørr bjørkelengde i ved skjulet. Sager har jeg over alt og min lille drill skulle få kjørt seg. Vi hadde først en oppvarmingsjulelagedag med ei på 5 og ei på 10. De kom og lagde juletrær sammen med meg. Ett hver. Det var stas og deres mamma ble glad. Faktisk så glad at hun ville ha flere hun og.

Men Maya spurte først og masseproduksjon ble igangsatt. Tre etter tre vokste opp på benken foran meg. Og dette var kortreist vare. Bortsett fra bjørkebiten var alt fra tomta. Pinner og kongler er alt en trenger, pluss litt ståltråd og en drill med et bor som er like tykt som ståltråden.

Nå har vi et vindu nesten slik som bloggen. Fint ble det.

Jula er i gang.

Kanskje ikke så rart at jeg ikke så ugla ved Hellerstøvann. Vi var 6 stykker som gikk på tur og vi så alle mørkt på det. Først en kameratslig og lykkelig gjenforening på parkeringsplassen ved Ravndalen. Skravlende tok vi fatt på trappene oppover mot Ravnehei. Etter det 17 trinnet minket skravlingen. Ved det 32 trinnet var det tyst. Og etter trinn 74 ble oksygenmangelen merkbar. Og melkesyra som hadde slått inn fra trinn 2 var forferdelig.

Vi kom opp allikevel uten å ringe respiratortelefonen eller redningssentralen på sola. På toppen ventet en overraskende flott utsikt. Et opplyst Grim med Kvadraturen bortenfor. Stille regn og stille natt. Flott. Etter rekonvalesens-stopet på toppen av Ravnehei gikk vi innover i skogen. I takt med meter over havet steg fuktigheten i lufta. Det var blaut men godt.

Slike turer i mørket gjør at en får innsikt isteden for utsikt. Vi prater om alt. Om jobb. Om familie. Om skavanker og dårlig syn. Vi prater om skit og om ting som betyr noe. Etter hvert hadde jeg ingen anelse om hvor vi var, bare at vi hadde gått over 5 kilometer. 5 kilometer med skravling (bortsett fra tiden i trappene). Men jeg gikk ikke først.

Det gjorde han som så ugla. Takk for turen.

Det var så vidt. Det var nesten. Sofaen lokka mer enn gjørma rundt sukkevann. Jeg hadde overlatt stoltheten min til fantasien og gitt mitt hjerte til pleddets lune kos. Jeg liker å gå tur og er sjelden sur, men det var meldt opp til 10mm regn samt kuling opptil 15 sekundmeters vind. Jeg meldte en av mine turkamerater og sa jeg stod over. I den tro at hele arrangementet ville bli avlyst. Jeg var jo tross alt kjentmann på disse kanter av skogen så uten meg ingen tur.

Tror du ikke den kjeltringen klarte å lokke med seg 4 andre ut i regnhelvete. Og tror du ikke herren under pleddet i sofaen var dum nok til å ha mobilen ved sin side og enda mer dum lese meldinga min turkamerat sendte ut en halv time før turstart. “Vi blir 5-6 som tar turen. Godt kledd.”

Skitt. Bye, bye, hjemmets trygge favn. Jeg hev meg i tett tøy og for ut i himmelens mørke regnskyll. Pingla i meg hadde tapt. Heldigvis kanskje, for den lille gruppen av menn som nå skulle bli klissblaude sammen hadde mobbestrofene klare. Om pingla Tomm.

Heldigvis traff jeg den rette beslutningen. For det er fine folk, og det ble en fin tur. Og kjentmannen, meg, var kjent med stien helt til jeg ikke kjente den igjen. Jeg gikk oss vill i mørket en stund. Godt vi gikk oss vill her på sørlandet, for her ender vi alltid opp med å se lyset. Det skjedde denne kvelden også. Vi fant lysløypa og fant bilene. Ikke akkurat tørrskodd, men skitt au.