Aking i Vabua. Med livet som innsats

Kamikaze er et dekkende ord for dagens utflukt til akebakken. En skal helst ikke ha benskjørhet eller sunn fornuft i Vabua. Der er det dødsforakt, en fandenivoldsk innstilling og et ukritisk forhold til fart som gjelder. Vi tok med oss to som liker aking til Lunds store akebakke; Vabua. Vi var ikke alene for å seie det slik. Hele bakken var full av targets. Og når det er anarki som gjelder var vi ikke sene om å be. Vi hev oss utfor i det vi så en åpning i folkehavet. Åpningen forsvant mens vi nådde toppfart og mistet all kontroll på vei ned. Både unge og gamle skvatt ut av løypa og unngikk med nød og neppe hofteleddsbrudd og himmelfart.

Det var moro og vi opplevde sikkert mach2 i bunnen av bakken. Snøen og kulden holdt forholdene supre. Vabua kan anbefales, men regn med at skademeldinger må skrives ut.

Iskatedralen ved Feievann og andre undringer

Av og til går det opp for meg at jeg burde fulgt bedre med i Biologitimene. Det var muligens ikke min greie å ta til meg grenseløse mengder lærdom om celler og gener og fotosyntesen. Jeg ble på en måte fascinert av det meste uten å skjønne det. Og i går kveld fikk jeg bekreftet mine manglende kunnskaper. Men det gjør ikke så mye. Jeg trenger ikke alltid å forstå, det er ganske gøy å bare undre seg også. Vår lavterskelgjeng gikk rundt Bersvannet ved Langenes i stummende mørke uten helt å vite hvorfor. Men fint var det likevel.

Vi opplevde en massiv is-katedral, hvor ingen skjønte hvor vannet kom fra. Oven fra eller nedenfra. Eller var det båret inn? Vi så en slyngplante med grønne blader midt i snøen og vi diskuterte fotosyntesen en stund før vi skjønte at ingen kunne så mye om slyngplanter som er grønne vinterstid. Vi så en vintersaueflokk med reflekser i øynene og lurte på hvorfor de har det. Vi så et tre som hadde et skilt i kjeften og lurte litt på det også uten helt å finne ut av det.

Det er mye en lurer på når en tusler slik i mørket uten å ane hvor vi er. Men det er jo det som er så gøy, å lure på noe.

Skitur på Fjellestad

Fjellestad skiløyper var fine og mer kortreiste enn Høgås. 20 minutter mindre kjøring betyr 20 minutter mer i skiløypene. I teorien. Vi kjørte selvfølgelig feil. Vi tok turen innover en vei vi så på Hornnes. Den var nesten helt feil og på vei tilbake stanset vi en bil og spurte hvor vi var og hva er meningen med livet. “Å, dere skal til skiløypene. Det går en bedre vei dit litt lenger opp, men dere kan følge etter meg, jeg skal opp. Har dere 4-hjuls-trekk?”. Ja, svarte min sønn. Nei, svarte jeg. “Lykke til!” sa han – til meg. Og hadde det ikke vært for at det var minus 8 og sjur is og at ingen biler kom imot så hadde jeg ikke kommet opp. For det var bratt. Veldig bratt for en gammel bil med en bleik søring som sjåfør. Det rare var at det var like skummelt å kjøre utfor når vi skulle hjem. Neste gang skal jeg ikke ta den smale sti.

Men vi kom oss opp. Fant heldigvis en sted å parkere for plassene var ikke mange. Vi takket vår los og så oss rundt. Gudd å fint. Fjellestad kler navnet sitt. Fin spredd skog. Hvit snø og litt blå himmel bak skyene. Nypreparerte løyper og pølser i sekken. Vi gikk oss en tur, alle 8. Det vil si på hjemveien satt den minste + bikkja i pulken. Men før det fant vi litt solsnø og fyrte et bål og svidde pølser av ymse sorter.

Fjellestad er kanskje ikke klargjort for de som ikke allerede er kjent, for merkinga er dårlig, men her er et kart jeg fant. (etterpå).

Skisporet.no har og kart; Kart skisporet.no

Det var årets første skitur og det ga mersmak. Både pølsene, turen og følget.

Fjellestad kan anbefales, men følg kjøreanvisningene på denne siden Fjellestad – Tveit skiløyper | OpplevEvje

og ikke mine.

Hvalen på Skarkeheia

På en fjellside ytterst, litt forbi Holskogen er det hugget inn en hval. ???? Underlig, men fascinerende. Igjen ble jeg med inn i mørket med nye og gamle venner. Det ble en skikkelig bærtur uten å finne bær. Men hva gjør vel det. Stier er for pyser. Vi startet ved Sandvigdalsbukta langs Langenesveien. Stien var godt merka og skilt i stikryss, men sånt biter ikke på oss. Vi tok den smale sti innover i et frossent landskap. Inn i skogen opp på knausene på jakt etter Skarkehei. Men bærtur er fint. Mye latter og skravling og kaving.

Vi fant Skarkehei etter hvert og Svein leste oss historien til helle-rissiningene fra 1915. En særegen sak langt inne i skogens mørke. Deretter geleidet han oss nok en gang utenom den mye oppgåtte sti. Nedover og nedover helt til vi gjenoppdaget noen nye blå merker. Turen ble avsluttet helt nede ved havet, i Sandvigdalsbukta. Blikk stille og kaldt og fint. Men ingen hval på havet, kun i skauen. Skogshval.

Takk for bærturen.

Hvalen på Skarkeheia

av Normann Liene

På Skarkeheia i Holskogen er det i den bratte fjellsida rett sør for trig.punktet meislet inn en hval med teksten: NØITRALITETSVAKT 15/8 – 15/9 -1915. 18. KOMPANI I.R.2. Hvalen symboliserer Vestfold fylke og forteller at det var soldater derfra som holdt vakt her i 1915. Inskripsjonen er hugget inn i en tre meter høy, loddrett fjellside som vender mot sør. Det var også bygd en “blokkehytte” og i mars 1915 var den på det nærmeste ferdig. Ny ovn var montert slik at nøytralitetsvaktene skulle få det litt mer behagelig. Vaktene var innkvartert i Holskogen. Den gang var det bare en kjerrevei som førte dit ut. Maten ble kjørt ut til mannskapene annenhver dag fra Dampbageriet i byen. Det var telefonforbindelse med sentralen på Kjos som igjen sto i kontakt med hovedkommandoen på Odderøya.Den 13. september samme året var det stor stas på Skarkeheia. Mannskapene der, som var fra Vestfold, hadde laget seg et varig minnesmerke. I den bratte fjellveggen hadde de hogd en hval – som selvfølgelig skulle symbolisere hvalfangerfylket Vestfold – og under var det inskripsjon i farger og gull. Det hele var tegnet og meislet inn av soldatene som også hadde laget en sang for anledningen. Melodien er “At far min kunne gjera”.Mens krigen nu har hergetde fleste land på jord,er Norge vort blitt berget,hos os end freden bor.Men skulde krigens bølgernaa helt herop i nord,da fædrene vi følger -forsvarer hver fot jord.I 1973 ble inskripsjonen renset og malt med hvitt av Alf Augland og speiderne i 7. Kristiansand. Fremdeles er inskripsjonen godt synlig på avstand. Men enkelte av de grunnere strekene er i ferd med å forsvinne. Selve fjellet er ruflete, noe som gjør at enkelte detaljer blir borte.

The Blairtveit Project

Skogens mørke omsluttet oss. 5 menn på lavterskeltur. I denne skogen opererte kjeltringen Ole Høiland (Ole Høilands huler. Tveit, Timenes og Stampa. | ! (tommetanker.com). I denne skogen omkom 4 tyske soldater (Tysk flystyrt på Tveit! | ! (tommetanker.com). I den skogen gikk vi inn. Du verden så skummelt. Du verden så flott. 7 kms tur. Oppe i høyden åpnet skogen seg og viste seg i vinterdrakt. Du verden.

Tilfeldig flyktig vakker kunst

Tilfeldig vakker? Nei, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om iskunstens ufortreffelighet. Jeg satt fra meg et knytte kvister i ei sinkbøtte på utsiden av huset. Det var i starten av desember. Så kom regnet som regnet og regnet helt til jul og nyttår og til bøtta var full. Så kom januar med kulda og bunnfryste bøtta. Så kom øynene som ser. Jeg måtte bare se. Jeg tinte vekk bøtta og satte lys under isklumpen med grener oppi. Et aldri så lite vakkert kunstverk pryder nå vårt inngangsparti.

Så tilfeldig, så solid, så flyktig, så vakkert.

Lost in Translation.

“Se der er Tinnheia!”. “Nei det er Strai”. Hund og galskap og nattur, eller som noen kaller det; Hundegalskap, i skogene rundt Bærvannet ville noen sagt, inkludert meg selv. Men jeg ville ikke vært den foruten. Galskapen i dette lavterskeltilbudet for menn jeg nesten ikke kjenner er myrra for sjelen. Hver onsdag kveld lures vi med ut i nattens mørke. Og han som tar oss med kan stiene rundt Kristiansand. I stummende mørke møttes vi ironisk nok på Glitre. Herfra gikk han i front og ledet an. Vi andre skravla og hadde aldri peiling på hvor vi var. Vi diskuterte galskapen i Trumps verden og galskapen i vår verden. Vi ble oppdatert på skavanker og livets anker. Hele tiden mens en hund med dårlig stedsans føyk inn og ut av stien i 120 km i timen. Etter et par timer sa vår los at vi var fremme. Og der stod bilen. HÆ? Da hadde vi kommet tilbake til Glitre. Riktignok glitret det i øynene våre da han sa vi hadde gått rundt Storemyrvann og Grunnevannet og Tvitjønnane og slett ikke rundt Bervannet som jeg trodde.

Godt vi har noen som kan veien.

Fritt Vilt 17

Lurer på hvor langt opp det er?

Skummelt er skummelt selv om det er natt, tåke, mørkt og vått. Når en samtidig plusser på 5 tvilsomme lavterskel herrer som nattens medskyldige blir det ille. Vi lyttet etter lyden fra banjospill. Fra steiner som ble sått mot hverandre. Eller TVer med statisk uro. Det eneste vi fant var en hengebro inn i det ukjente. Og en hengebro er faktisk litt skummel når du verken kan se hvor lang den er, hvor langt ned det er, hvor langt opp det er, eller om den er råtten eller ei. Slik opplevdes den denne kvelden. Vi gikk en av de fineste turene jeg vet om til to finfine utsiktspunkter. Forskjellen fra andre ganger var at nå var det mørkt. Vi så ikke en gang så langt lyset gikk. Det var tåke. Så turens finhet forsvant, og utsikten var borte. Jeg vurderte å kalle turen meningsløs men gav det opp. Det viste seg å være en fin tur, selv i ly av mørket.

Men skal du gå den, gå i lyset.

Tur til Grillhytta og Utsiktstårnet på Slettehei (277moh) i Kristiansand.

Juletrevinduet

Dropp plastikk-juletreet i år. Lag et selv. Maya så et julevindu i en blogg. “Det hadde passet fint hos oss i vinduet over sofaen” sa hun til meg. “Vet du hvor vi får kjøpt slike fine juletrær?,” Fortsatte hun. Direkte oversatt; “Lag sånne”.

Og jeg er ikke tung å be når Maya spør. Jeg liker å lage. Jeg for ut i kvisthaugen bak huset. Gikk amok med hagesaksa. Og på hytta hadde vi en tørr bjørkelengde i ved skjulet. Sager har jeg over alt og min lille drill skulle få kjørt seg. Vi hadde først en oppvarmingsjulelagedag med ei på 5 og ei på 10. De kom og lagde juletrær sammen med meg. Ett hver. Det var stas og deres mamma ble glad. Faktisk så glad at hun ville ha flere hun og.

Men Maya spurte først og masseproduksjon ble igangsatt. Tre etter tre vokste opp på benken foran meg. Og dette var kortreist vare. Bortsett fra bjørkebiten var alt fra tomta. Pinner og kongler er alt en trenger, pluss litt ståltråd og en drill med et bor som er like tykt som ståltråden.

Nå har vi et vindu nesten slik som bloggen. Fint ble det.

Jula er i gang.

Jeg så ikke Ugla ved Hellerstøvann

Kanskje ikke så rart at jeg ikke så ugla ved Hellerstøvann. Vi var 6 stykker som gikk på tur og vi så alle mørkt på det. Først en kameratslig og lykkelig gjenforening på parkeringsplassen ved Ravndalen. Skravlende tok vi fatt på trappene oppover mot Ravnehei. Etter det 17 trinnet minket skravlingen. Ved det 32 trinnet var det tyst. Og etter trinn 74 ble oksygenmangelen merkbar. Og melkesyra som hadde slått inn fra trinn 2 var forferdelig.

Vi kom opp allikevel uten å ringe respiratortelefonen eller redningssentralen på sola. På toppen ventet en overraskende flott utsikt. Et opplyst Grim med Kvadraturen bortenfor. Stille regn og stille natt. Flott. Etter rekonvalesens-stopet på toppen av Ravnehei gikk vi innover i skogen. I takt med meter over havet steg fuktigheten i lufta. Det var blaut men godt.

Slike turer i mørket gjør at en får innsikt isteden for utsikt. Vi prater om alt. Om jobb. Om familie. Om skavanker og dårlig syn. Vi prater om skit og om ting som betyr noe. Etter hvert hadde jeg ingen anelse om hvor vi var, bare at vi hadde gått over 5 kilometer. 5 kilometer med skravling (bortsett fra tiden i trappene). Men jeg gikk ikke først.

Det gjorde han som så ugla. Takk for turen.