Det gikk mot nedgangstider denne dagen. Solnedgangstider.

Soloppgang og solnedgang er best fra Sotåsen. En liten sukkertopp ikke langt fra Stangenes i Randesund. Etter en dag med vindusvask, senterbesøk, ski og ski og ski på TV tok Lucas meg i nakken og jeg i hans nakke. Vi dro hverandre motvillige ut døra og inn i bilen. Den tok oss litt lenger ut i Randesund. Til Sotåsen. Bilen har vært der før. Med oss inni. Mange ganger. Der slapp bilen oss ut og jaget oss inn i skogen. Det er den fineste lille kveldsturen som finnes. Bitte litt skog og bitte litt bratt og bitte litt mye storslagent. Vi skulle opp for å se på nedgang. Solnedgang. Det var noen skyer som ville det annerledes så vi så aldri solen gli ned i havet. Men vi så nok og vi fikk en kortreist opplevelse sammen. Det skal ikke mer til.

Lang historie

Sotåsen har en lang og spennende historie som vakthytte mot svenskene i 1905 og var også i bruk 9. april 1940. Navnet tilsier at den kan ha vært brukt til vardebrenning helt tilbake til middelalderen. I dag brukes den av Randesund historielag. Noen sier at navnet kommer fra hvordan heia så ut fra sjøen. En sote, eller såte. En høysåte. 

https://www.forsvarsbygg.no/no/verneplaner/landsverneplan-for-forsvaret/sor-og-vestlandet/verneverdige-etablissement-avhendet-i-lopet-av-forsvarets————kulturminneprosjekt/arosveten-og-sotasenrandesund/.

Jeg liker Baneheia. Jeg liker stampetjønnene. Oppkalt etter mølla som lå nede i byen. Ei stampe-mølle. Første stampe går man forbi. Andres stampe har en fin, hin demning. Og perlen; 3. Stampe går man enten rundt eller hopper uti. Det er et fint turområde hele Baneheia. Godt tilrettelagt for alle som vil ha litt skog og fred. Ikke alltid så mye fred, men alltid litt skog. Men så er det denne tredje tjønna da. Den som henger sammen littebitt med 2. Stampe. Den heter Kristianiafjorden? Og det lurer jeg på. Noen som vet?

Er det fordi byens mer substansavhengige skare koser seg ved “syretoppen” og later som de er i Kristiania i København? Hvorfor ikke 4. Stampe eller i alle fall 3 og 1/2 Stampe.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på bildene så finner jeg ikke svar. I dag var det ekstra fint der. Litt is lå igjen fra siste kalde natt. Sol og is og vann.

Jeg hadde hørt om Hjuringfallet. Et spennende navn, tenkte jeg. Det må være et spennende sted, tenkte jeg. Jeg skulle hørt etter. Jeg så for meg dype daler og skremmende stup. Hjuringfallet har en spennende historie, uten å være et spennende sted. To gjetere skal en gang ha slått hverandre i hjel her (hjuring =gjeter). Og ved siden av treet som Tveit Turlags kasse henger står den gamle grensesteinene mellom Ryen, Klepp og Bjelle. Men turen dit ble fin og skravlete. Med meg hadde jeg to gode venner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Og de hadde mye å prate om,- hele tiden. Mens jeg gikk i bakre rekke og for lengst hadde gitt opp å søke skogens ro gikk de foran på stien og ble oppdatert på alt som hadde skjedde den andre siden sist de så hverandre.

Skogen er vakker akkurat nå. Fargespillet er fantastisk. Men det er blaut. Veldig blaut. Myrene surkler like mye som skoene etterpå. Vadestøvler er tingen. I alle fall på turen til Hjuringfallet. Det er noen myrer som skal passeres. På turen fant jeg også mye fin chaga, og Lee fant et flott knivskaftemne i en eldgammel vridd tyrifuru. Og på vei hjem tok vi en liten omtur til Varen. Et kjempe utsiktspunkt. Her ble til og med mine to gode venner stille en stund.

Og nok en gang takk til Tveit Turlag som viser oss veien.

For de som liker fly bedre enn fugler er dette midt i blinken. Turen starter rett ved rullebanen på Kjevik Flyplass. Det er mye lyd fra flyene. Mye. Men later du som du er døv går turen bra. Den går på fin grusvei og fine stier innover og oppover. Skogen er fin og fuglene mange. Du hører dem av og til innimellom fly som letter og lander en kilometer borte. Vinden tok med seg drønnet fra flyet og helt inn til der jeg var. Men rent bortsett fra det var dette en fin tur. Flott variert skog med brusende bekker og hemmelighetsfulle gransletter og myke myrer.

Fra idrettsplassen på Kjevik kan du følge de rosa treflisene langs grusveien mot Hvalvika, og etter ca. 1 km står et nytt ”Til topps i Tveit”-skilt som peker til høyre inn i skauen. På vei oppover går turen videre på en godt etablert sti som stedvis kan være noe bratt og steinete.  Går du etter de rosa brikken hele veien kommer du til ei fin lita tjønn. Det gjorde ikke jeg denne dagen jeg tok en snarvei langs en flott bekk og inn i en mektig granskog. Over ei myr og tilbake til flyene.

Vi følte oss små der oppe,- Lucas og meg. Vi ble lave i høyden. Oppe på Hartevassnutane. Det finnes to av dem. Nordre Hartevassnuten og Syndre Hartevassnuten. Vi gikk til den Nordre, nesten. Storslagen natur omkranset oss på alle kanter. Høstfarget fjell og myr lyste mot oss fra langt der borte og fra rett ved beina. Fra alle kanter. Lengst borte hadde noen pyntet fjellene med melis. Jeg tror vi gikk like langt oppover som bortover denne dagen. Det er en god stigning opp til toppen. Men gudd. Sammen med et barnebarn som liker å gå på tur, så lenge han blir tvunget med, blir det helt topp. Det fine med denne gutten er at så snart han legger vekk dataen, innser at slaget er tapt og får på seg turtøyet, så er han med på turen. Det er sjelden mas om hvor langt det er igjen. Hvor sliten han er. At han vil hjem. Vi koser oss på tur. Strever oppover sammen. Spiser de siste blåbærene sammen og slukker tørsten med verdens beste bekkevann sammen. Litt bortenfor stien, nesten oppe på toppen, kan du se en varde i det fjerne. Vi tok turen bort til den. Varder er det forresten nok av her oppe. De fleste som kommer hit bygger en. Men denne så spesiell ut. Det er bare en av den. Vi kom bort og kan ikke annet enn å takke Karina, Eivind, Preben, Elise og John som i 2001 bygde denne fine varden. I det minste antar jeg at det var dem. Det var en fin plass å føle seg liten på.

Turen passer for alle. Den er ikke lang, men mye stigning så bruk litt tid.

Galten i stiv kuling er ikke folksomt, men fantastisk flott. Dit dro vi, Lucas og jeg. Han er ikke alltid lett å be. Denne 12 åringen som jeg kjenner så godt. Av og til må han bli med. I dag måtte han. Men han er fin sånn. I det han innser at han må bli med så er det på en måte greit. Vi dro på tur. På hver vår sykkel dro vi til Galten. Denne lille grusveien som går rett til fjells. Vi skravla og sykla og gikk oppover. Det blåste godt og vinden tiltok i det trærne avtok. Vi kneppa igjen og dro glidelåser så langt opp vi kunne. Og til slutt kom vi opp til utsiktenes konge på Hovden. Utsikt i alle retninger. Det blåste godt men vi smilte begge to. Det var en fin tur. Vi brukte en time opp. Vi brukte 10 minutter ned igjen. Fingrene var totalt følelsesløse og milten var godt rista på.

Kan anbefales. Veien oppover starter ved bautaene på Lundane. . Bittelitt nord for Hovden.