Kortreist utsikt
BlomsterFinn har fått en konkurrent. BlomsterTomm har spirt opp fra fruktbar jord og nådd klorofyllens høyder i de vakres rike. Jeg skulle gå en tur rundt Redalsheia på Jegersberg i Kristiansand. En fin tur, og med min evne til å dette ut av oppgåtte stier ble det en lang tur. På kvers og tryss over sti og vei. En grå dag med hang til regn i lufta. Det ble kortreist utsikt på denne turen. Helt i starten la jeg merke til de vakre vannliljene som akkurat nå forstyrrer oss med sin skjønnhet og perfeksjonisme. På denne turen skal jeg helt uten å ta frem min feminine side kun se etter blomster. Og jøje både deg og meg så mye fint. Hvorfor skal man se så langt for å få utsikt når det holder å se ned. Den nære nedsikten byr på vakker utsikt. Sett deg ned 
og hils på en blomst. Se på dens vakre detaljer og fine former. Naturen er vidunderlig underlig. Jeg så mange blomster på denne turen så ja; det ble den kvinnelige Tomm som dominerte her. Helt til jeg nesten var hjemme igjen. Da hendte det en manneting. Det hadde begynt å regne og jeg følte meg som et stykke blaud papp da jeg så den. – Rådyrbukken. Fin og stor og staselig. Vi stod å så på hverandre en stund og nikket av respekt til alt det vakre vi omgir oss med. Takk for turen og takk mr. rådyr for at jeg kan gå i din skog.
Det er endelig godt jeg ikke har snø-snue. Eller sjø-snue for den saks skyld. Da hadde jeg blitt stressa i nesa. Men jeg lider ikke av den slags. Tvert i mot. Sjøen er min venn. Snøen er min venn. Og i går, 1.juni, på denne sommerens hittil varmeste, søteste, blødeste, smeigeste deiligste dag, fant jeg snø. 100 meter fra hytta vår ligger det en haug med grus. Etterlatenskaper etter vinterens snørydding. Og gudd. Det finnes en gud, og en gudd! For i det jeg skal hente noen bøtter grus finner jeg snø i haugen. Godt pakka inn av et lag små stein ligger det en diger haug snø under den digre haugen med grus.. og jeg som er glad i snø vurderte kjapt at dette var klisterføre. Akebrett, truger, kjelke og skøyteski ble vurdert. Dessverre måtte jeg forkaste mine vurderinger. Snøen som lå der led en sakte og skitten død under all grusen. Jeg endte opp med å ta med meg snø bort til hytta, i stedet for grus. Og med onsdags-seilasen ute i byfjorden som bakteppe lagde jeg årets siste snømann. En skikkelig snø-sjø-mann. Og Ja!, jeg er en gammel trist fyr uten mål og mening. Til og med barnebarnet fnyste av snømannen min. Han ville heller være sjømann. Så vi lot snømannen svinne langsomt hen med Flekkerøya som det siste han så, og dro ut i båten.
! 