Eksotisme på høyt plan. Bokstavelig talt. Våre nye naboer har sluppet kattene sine ut. Det er jo tross alt vår i luften. Og hvilke katter. Bengalkatt. De ser ut som leoparder, kan klatre som ekorn og nysgjerrige som få. Og for katta vår er det en interessant tid. Han er stor og hårete og vant til å få viljen sin ute i gata. Og jeg antar at han foretrekker tingene slik de er. Som sørlendinger flest liker han ikke endringer. Og så står det plutselig to Bengalkatter på trammen og banker på. Han blir lettere stressa og en smule irritert. Pus er ikke lenger konge. Gata har fått en dronning. Men for oss menneskelignende skapninger er de gøye å se på.

Bengalkatt er en forholdsvis stor tamkatt, som kan veie opp mot 9-10 kg på det meste (ukastrerte hanner). Kroppen er relativt rektangulær, slank, atletisk og muskuløs, og har robust beinstruktur. Muskuløse bein med forholdvis store runde labber. Hodet har høye kinnbein og er forholdsvis stort med relativt små og godt avrunda ører, som er brede ved basen. Øynene er bredt ansatt og store, og kan være grønne, blå, blågrønne, brune eller gullgule. Halen er middels lang og er godt avrundet på haletippen, som skal være sort.

Pelsen er kort, tykk og relativt tettliggende. Svært tett om den får gå fritt ute på våre breddegrader. Den finnes i en rekke farger med 2 ulike basismønstre, runde flekker (prikker) og marmormønstret (tabby).

Atferd

Bengalkatter har et jevnt godt humør og karakteriseres som en hyggelig, leken, og tolerant kamerat. Tidliggenerasjonene kan arve skyheten fra leopardkatten dersom den ikke håndtreres mye av oppdretter som liten. Bengalkatten er uansett en svært selvstendig og meget dyktig jeger, om den får lov til å utvikle disse egenskapene. Generelt anbefales det å holde to katter slik at de har selskap i hverandre, men katten er flink til å aktivere seg selv så i de fleste tilfeller går det bra med en.

Hengebroen på Slettehei har fått en ny vokter. Robin erstatter Gandalf som fredens hersker. På Søndag var Robin med på tur. Han har gått lite i skogen i oppveksten da et par av foreldrene lider av skogsturvegring. Så han spurte rett og slett om å bli med. Og selvfølgelig. En turkamerat er alltid stas. Han skulle bare ha vært i litt dårligere form. For han holdt spørsmålene i gang oppover alle bakkene mot Slettehei. Jeg gikk med langt fremskredet åndenød og planla så korte svar som mulig. Mine svar måtte gis i løpet av kun ett utpust. Hvis ikke ville jeg besvime. Men vi kom oss opp. Opp til noe flott.  Og for en som sjelden har vært utenfor offentlig godkjente turløyper dekket med EU-kontrollert grus er Slettehei en spektakulær start. Fantastisk utsikt, skummel hengebro og høyt utsiktstårn. Vi lagde bål uten kjøpeved og jeg lærte han å lage fakkel av bjørk. Fakkelen brant og vi splasha oss gjennom pytter og myrer.  Det var vått og grått og fint. Takk for turen.

Last ned dette nye tillegget. Spesielt tilpasset Påsken. Dette tillegget er veldig populært i påskefjellet. Det bør, og krever, jevnlig oppdatering for at det skal virke optimalt. Det er kompatibelt med de fleste operativsystemer. Opplasting går raskt, men den kan virke tung til tider. Ved bruk blir det lettere og gleden blir stor når en har passert de nødvendige nivåer for å komme til målet. God påske fortsatt.

Gill- Øygardstjønn – Urdalen  – Skråstadvarden – Salvestjønn – Gill. Ta turen. Gudd. Det var deilig å stå med hode langt inni noen steiner i en bekk ikke langt her i fra. Ufattelig utsikt. Vakkert som bare naturen kan lage den. Kortreist, kald og økologisk. Det var som å stikke hodet inn i en blanding av Frost, RingenesHerre og Avatar. Magisk islandskap. Helt religiøst flott mellom noen steiner i en bekk i Urdalen. Eller ; Enkel mann, enkle gleder, som mine venner ville sagt.

De store utsiktene på fjellet er fine, men jaggu finnes det magi like utenfor din dør. Begrensningene til hva du kan oppleve sitter ikke på utsiden av hodet, men inni. For de av oss som har en påske fri for dobbeldans og universalklister finnes det opplevelser bak hver stein og hver busk. Gå ut. Ta turen. Fordi du fortjener det. Turene jeg går er ikke alltid lette å rekapitulere, ei heller denne. Men i hovedtrekk går det fine stier hele veien fra Gill, forbi Øygardstjønn og oppover til Urdalen, Nilsemyr og Skråstadvarden. Godt skiltet og merket hele veien. Personlig har jeg en tendens til å bli avsporet og tusle utenfor stiene her og der. Der ligger alt det jeg ennå ikke har sett.

Påsken skal bli fin og ute skal bli fint. Ingen vits i å sitte inne.

 

 

En hyllest til ei jeg kjenner er på sin plass. Hun er glad i å klatre. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er jo som regel en vei, eller heis, eller sti, eller trapp som går opp dit en skal. Men Siw har fobier for slikt.  Skal en oppover skal det klatres. Hun klatrer på det meste. Steiner, tuer, fjell, vegger, is og egentlig alt som er bratt. Hun har BratteKort. Jeg har FlatteKort. Og tittet du i en trykksak her om dagen fikk du kanskje med deg et spektakulært bilde. En vegg av forfryst vann. En vegg av noe som ellers er flytene og renner. En vegg av is. En vegg av veldig kaldt vann. For Siw er glad i is. Og som den antipatrioten hun er så har hun valgt vekk Hennig Olsen, Diplom, Møvenpik og det som finnes av iskaker. Hun foretrekker rett og slett IsTapp. Og det til klatring. Gudd.  Bildet er episk flott og bragden likedan. Og jeg har begynt i det små jeg og. Jeg fant en istapp her en dag og forlot komfortsonen og klatret i vei. Heldigvis var den bare en meter høy og jeg var oppe med en gang. Men mestringsfølelsen var stor. Jeg er jo tross alt lettlurt. Og Siw; vi var kolleger og venner en gang. Vi er ikke lenger kolleger, men jeg håper jeg kan peke på det bildet og si; Ho der, ho kjenner jeg.

Kanskje hun ikke sier det samme om meg; men det er en start.

Hver søndag aften gir jeg meg fotballen i vold. Sammen med en gjeng dårlige kamerater gjør vi vårt beste for å avfinne fotball. Vi er på et nivå som vil forundre de fleste. I ønske om å skåre spektakulære mål vil jeg påstå at det eneste vi skårer er lavmål. Vridninger og vendinger som ellers ikke finnes i det vanlige fotballuniverset blir utfordret i en gymsal på Hånes. Dette sportens under er ikke for alle. Og heldigvis er det lukket visning. Voksne menn med behovsprøvd oksygenopptak burde egentlig ikke gjøre det vi gjør. Men vi gjør det allikevel, – for vi vet ikke bedre. Men i går gjorde skolens vinterferie det slik at det ingen dueller, med eller uten ball, ble utkjempet i denne altfor store hallen. Vi har treningspause denne uken slik at vi kan samle krefter til neste dyst. Derfor fant jeg heller fram et lys som jeg plasserte i panna og ble med månen på tur. Den lyste opp i en ellers mørk skog. Jeg gikk til Ruben i mørket hvor jeg tok selfie med mannen i månen. Og som en dritings giraff med ankelbrudd stabbet jeg meg over glatte røtter og is-svuller oppover og nedover stier. Mørket skjulte heldigvis mitt urytmiske ganglag der jeg gikk og var forbannet for at jeg ikke tok med meg gåstolen. Rent bortsett fra det kan jeg anbefale turer i mørket. En ny verden åpner seg. Både utenfor og innenfor øyelokkene.

Jeg hadde så lyst. Jeg hadde så vanvittig lyst til å gi en eller annen jeger en liten presang. Eller presang og presang? Det er kanskje opp til øyet som ser. Og det er jo faktisk mulig at denne jegeren hadde funnet fram skjeia og gravet ut sine egne øyer etter å ha sjekket viltkameraet sitt.

Et viltkamera, for den uinvidde, er et kamera som henges ut i skogen. Gjerne surret på en trestamme. Kameraet har bevegelses sensor og tar bilde dersom noe beveger seg innenfor en gitt radius. På den måten kan jegeren se om det finnes elg, hjort eller rådyr i området.

Og det var et slikt viltkamera jeg kom over i skogen. Jeg så det før det så meg. Og ideen kom og hånden min fant glidelåsen. Kanskje jeg skulle bli en vilt-kamerat? Nå skal jeg løpe naken forbi dette kameraet, tenkte jeg. Selv om jeg aldri får vite hvem som ser på bildene kan jeg allikevel se det for meg. For innimellom alle hans bilder av elg og rev og rådyr og hjort kommer en mann løpende, – naken.

Langt inni skogen hang dette kameraet og det var ingen som kunne sett meg. Jeg hadde så lyst, og gjorde det nesten. Desverre bare nesten. Jeg ble plutselig litt redd for at jeg hadde blitt kasta ut hjemmenfra  om stuntet var blitt gjennomført. Og så tenkte jeg jo litt på jegeren også som sansynligvis hadde endt opp med selvpåført blindhet og varig svekkede sjelsevner.

Slik kan det gå. Eller rettere sagt; slik kan det gåes på ski. En uke med tracking på Hovden. I mangel av tettsittende dress og mord i blikket har jeg gått på ski,- ikke løpt. Og i stedet for pulsklokke og trangsyn har jeg hatt vidsyn og tidløshet. Skiturer kan gåes uten mål, men med mening. Jeg skal ikke fort frem og heller ikke fort tilbake. Turen starter i det jeg tar på meg skiene, og den varer helt til jeg tar dem av. Underveis møter jeg naturen. En natur jeg prøver å se. Det er mange som svusjer forbi meg og kun ser ned i bakken og alltid rett frem. De forbrenner sikker fler kalorier enn meg, allikevel misunner jeg dem ikke. De kaloriene jeg har fordeler jeg jevnt gjennom hele turen mens jeg samler på inntrykk.