“Hvar har du gjort nå da?”, spurte min kone forferdet da hun kom hjem. Hun hadde vært ute noen timer mens jeg skulle fjerne all snøen som irriterende nok raste ned fra taket og dannet armert betongsnø. For på en nyspadd jomfruelig vei langs huset raste alt hva taket kunne samle av snø,- ned. Faen. Ikke lett til sinns tok jeg fatt på oppgaven. Jeg gikk inn i en tilstand av sørlandsdepresjon mens jeg hakket og spadde og skyflet en metertjukk snøbetonghaug som rakk i  hele husets 16 meteres lengde. Att og fram, att og fram, att og fram. 20 – 30 -40 ganger med sørlandskuffa, and still counting. Hele tiden inne i en dyster vinterdepresjon. Men så!  Litt overraskende enset jeg noe. Litt over halveis i haugen fra helsike oppdaget jeg et eller annet rart. Inne i de siste 5-6 metrene av haugen dukket det opp en kant i snøen. Depresjonen gikk over til nysgjerrig ivrighet. Jo mer jeg spadde jo mer kom frem. En sikk sakk mur ble sakte men sikkert avdekket. Stilig. Tenke seg til. En flott oppdagelse som gjorde kvelden god allikevel.

Og til min kone svarte jeg som sant var: ” Jeg har ikke gjort noe, – jeg fant en mur i snøen!”

Og akkurat som Fredrikstad, Hadrian, Kina og Berlin har jeg nå min egen mur; TommsMur

Endelig. Tour de Ski-vibbene var klistra inn i kroppen. Jeg var klar for monsterbakken, eller dørstokken som vi pleier å kalle den her. Samtidig er mengder av næringsoverskudd lagret i kroppens reservoirer etter lange og harde middagsøkter. Kreftene er også maxet opp etter ukesvis med treningsvegring. Endelig. Snøen er her og Mr. Swix overtar kropp og sjel. Snøen dalte et par dager og jeg forberedte meg mentalt på ski og staver og snø og tur. Og så! Helsike. Snøen dalte fortere og fortere helt til den gikk over til å dette og transformerte seg til flytende form. Timer med amatørpreparering føltes bortkastet. Jeg vet at en jobb som er gjort er gjort, men akkurat nå ville jeg ut på ski. NÅ. Men dessverre så har jeg ikke vadeskistøvler. Kompeklister har jeg heller ikke. Istedenfor timer med nytelse i snøkledde granskoger ble det til at jeg måtte følge etter snøskuffa til skuldrene løsna og beina hadde sviske-skinn. Irriterende sørlandsvær.

Jeg er ikke lenger “inne i varmen” hos de rette folka. Jeg ble rett og slett skjøvet ut i kulden hvor jeg nok en gang møtte en kald skulder. Det at det var min egen var ikke så farlig. Jeg liker kalde skuldre. Det gjør meg varm i hjertet. Huset der jeg bor har blitt oppgradert med Ski-IN Ski-OUT fasiliteter. Det er ikke alle forunt å ha dette. Men lykkelige meg har nå oppnådd dette. Og uten å møte veggen traff jeg åpningen og gikk ut i litt vær og litt vind. Halvannen time senere var det skispor i løypa ved Sukkevann og jeg måtte inn å varme mine kalde skuldre igjen.

“Du ser glad ut!”, sa Maya.

De mystiske og fantastiske kornsirklene; CropCircles, har forbløffet og forundret mennesker i lange tider. Enkelte påstår at de er menneskelagd. Men jeg velger å tro noe annet. Kun for at det er mer spennende. Det har jo ingen mystikk eller fantasi i seg å tenke på odelsgutten Bob Kåre og  den halvfulle vennen Rolf Raymond som lager sirkler i åkeren i mørket. Nei. Det er gøyere å se for seg romvesener og troll og slikt. Og på en sikk, sakk, kryss og tverstur en dag kom jeg over en bekke-sirkel, A foam-circle. Gudd. Rom-folket har vært her. Og uten kopp. Jeg tror egentlig at de som sitter i markens med tiggekopper er aliens, men det er en annen historie. Skogen rundt Øygardstjønn inneholder mange trange små daler med flotte strie bekker. Og nå om dagen buldrer det. Det er nok vann til alle i skogen. Og i en av bekkene så jeg denne utenomjordiske disken. Jeg prøvde å finne ut hvordan den har blitt til, men fant ingen løsning der ved bekken. Sant, men skummelt. Ta turen til skogs og du ser kanskje en du og.

Det var rett og slett en ganske høy WOW-faktor ute å gikk her. Egentlig var det jeg som gikk, men jeg sa wow 3 ganger,- minst. Her var det mye som var verd turen. Jeg hadde hørt nyss om utkikkstårnet på Slettehei. Et høydedrag ved Koestøl, ikke langt fra Ålefjær. Og mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle ta turen. I dag var det grått og regn så i dag tenkte jeg ikke, jeg bare tok turen. Slik er det med tomme tanker. Jeg ringte en venn og spurte om han ble med? Han sa; Nei. Den andre sa; Jeg gidder ikke. Den tredje og fjerde sa at de ikke var hjemme. Hæ! Jeg var jo heller ikke hjemme, jeg var på tur. Det endte opp med koselig og forståelsesfullt selskap allikevel. Meg selv. Frimodig tuslet jeg innover og oppover helt til det dampet slik av meg at jeg gled i ett med alle de andre tåkedottene. Og i kjent stil gikk jeg feil, slik at jeg kjempet meg oppover bratte skrenter og over flotte bekker et sted ute i ingenmannsland. Men stien fant meg til slutt og tok meg med videre oppover. Et par på vei nedover sa jeg måtte gå opp til grillbua! OK, tenkte jeg, ingen grillmat, men allikevel får jeg vel se.

Og 100 meter senere; Wow nr 1. Ei lang, høy og spekatkulær hengebro. 100 meter etter den igjen; Wow nr.2. Ei innglassa grillbu, åpen for alle, med skogens beste utsikt. Gudd. En kilometer til innover på høydedraget står Wow nr 3. Utkikkstårnet. Gudd igjen, og nok en gang Gudd. Det var en grå dag uten venner, men allikevel. Gudd. Denne turen bør være obligatorisk for Kristiansandere av alle slag. Kaloriene renner av og inntrykkene strømmer på. Dra til Slettehei, Ta turen.

Se turbeskrivelsen her:

http://www.ut.no/tur/2.6242/

Vi var to som dro på tur. To på tur i en halv bil. Det er rart når bilen slutter der andre biler fortsetter. Nesten som å sitte i baksetet og styre bilen. Bare det at det er ingenting foran og nesten ingenting bak. Bare litt på siden. Men den var tett og den tok oss lykkelig med på tur. Opp og ned bakker, rundt svinger og rett frem. Opp hele Setesdalen for en deilig fottur i fjellet. Det sies at en alltid skal sjekke værmeldingen. Og sant nok. Vi skulle ha dobbelsjekket værmeldingen. Men bilen var kort, forberedelsene var korte og vi er korte. I tillegg hadde Paul med seg kort. Godt var det. For i likhet med alt det andre ble fotturen kort. Stiv kuling og snøvær har en tendens til å begrense turlengder. Fotturen innover fjellheimen ble avlyst. En kort telefon til min bror, og vi hadde plutselig byttet ut en kald og klam turistforeningshytte med garasjeportåpner, heis og luksusleilighet på hovden. Men vi fikk allikevel en liten sur tur, oppå snøen opp til Juvet. Med vinden i ryggen på vei opp og med vinden gjennom marg og bein på vei ned. Og vi fikk øl i sentrum og vi spilte kort. Og Paul fisket frem gamle kokkekunster og jeg lærte hva Trinidad Scorpion kan gjøre med en gane. Turen ble kort, bilen var kort og vi spilte kort, kort fortalt. Takk for turen Paul.