Jeg forsøkte å hete David en stund. Vel, det er lov å forsøke tenkte jeg. David vant jo som kjent over Goliat. Kanskje dette berget av en båt kunne flyttes til fordel for min lille 15fots Herva. De hadde jo tross alt fortøyd her uten min viten. Og når sant skal sies likte jeg utsikten bedre før. Så jeg mannet meg opp og skrev høflig til Kristiansand Havnevesen og spurte om de kunne flytte den litt akterover. Det gikk noen dager uten at jeg fikk svar, så jeg var så frekk at jeg skrev høflig til dem en gang til. Det gikk en dag til, og da var det en som ringte; Vakthavende kalte han seg. Det var en hyggelig samtale og vi avtalte å møtes for gå på befaring. Det gikk noen dager til. Vakthavende kom aldri. Ei heller ringte han for å si at han ikke kom.

Så jeg skrev høflig igjen og spurte hvor de ble av og om de kunne flytte båten. Jeg fikk svar av en annen denne gangen, tror jeg, men han hette også bare Vakthavende. Det var et kort svar; De har sett. Lekteren ligger til Juni. Kan ikke flyttes på. Hilsen Vakthavende.

Jeg skrev et høflig svar igjen og syntes det var en underlig lekter som ikke kunne flyttes på. Jeg trodde det var hensikten med en lekter.

Og da kom svaret; også denne gang fra Vakthavende. Områdekart og paragrafer og henvisninger. Alt ble forklart om hvorfor de ikke kunne flytte på den og at de hadde retten på sin side. Og at det ville blitt dyrt.

De kunne jo egentlig bare svart slik med en gang, så hadde jeg forstått.

Men jeg skrev et høflig brev igjen med en appell om å ta hensyn neste gang.

Så denne gangen tapte David. Egentlig uten kamp.

For Vakthavende har retten på sin side, mens jeg har ulempen på min side.

 

 

Påskeharen kommer jo med egg. Men er det den eller Europris som legger dem? Dette egget jeg så i en butikk. Det kommer fra en hest. Stakkars hest! Jeg har ikke sett selve hesten, men jeg så egget. Fugler og slanger og skilpadder legger egg. Pluss en og annen påskehare. Denne påskeharen som er en fin miks av hedenske og kristne skikker og som nå har blitt til kanin i den engelsksnakkende delen av verden er vi etter hvert vant til. Jeg er bekymret for dens framtid for det tar muligens ikke mange generasjoner til før vi snakker om Påskehesten. For jeg så som sagt egget. Pent plassert oppå et Kaptein Sabeltann flagg? Er det en sammenheng her? Enhjørning-egg og sabeltann? Hmmm? Er det den kapteinen som er faren? Nei,- best å la den tankerekken ligge. Dette egget er laget av noe som er større enn alle oss. Jeg tror det er lagt av alle bestefedres mareritt; My Little Pony. Gang etter gang blir jeg avslørt som særdeles ignorant i min kunnskap om dette pony-universet. Og det av et tre år gammelt barnebarn. Hun forklarer og forklarer om disse eggene og disse hornene og Nightmare Moon og Rainbow Dash. Men jeg får det bare ikke til å stemme. En hest som legger egg med horn. Det går bare ikke an uten keisersnitt. Og det må jeg påpeke til mitt barnebarn er også at disse hestene er av plastikk og fryktelig overpriset. Men mine bekymringer blir vraket av henne. Påskehesten er tydeligvis kapabel til mer enn min forstand.

Vi i Norge er få, og når jeg vokste opp var det ikke så mange kjendiser. Mennesker som hadde utmerket seg på en slik måte at alle visste hvem de var. Jeg tror det krevdes litt mer talent i ett eller annet for å få den tittelen. Men med alle de nye visningskanalene som nå finnes har antallet kjendiser økt. Prosentvis mye mer enn befolkningen som helhet. Jeg ser på TV og ser at 4 stjerners middag  nå besøkes av 1 stjerners kjendiser. De samme kjendismenneskene har allerede vært med i Skal vi danse, Stjernekamp, Hjemme hos Kloppen og 71 grader nord kjendis og Farmen Kjendis. På den måten har de blitt større kjendiser.

Og når avisen referer til en sanger som blant annet er kjent fra Farmen Kjendis humrer jeg i mitt indre. I tillegg er personen “influenser”. En med påvirkningskraft. Jeg hadde aldri hørt om vedkommende før så jeg må lese meg opp i ymse kanaler.

På meg har de fleste som kalles influenser sammen virkningen som influensa. Jeg blir ofte tung, apatisk og sliten. Men de er kjendiser.

Kjendiser er gøye og viktige å ha for oss vanlige borgere. Men jeg skulle oftere og oftere kunne tenkt meg å vite hva de er kjent for.

Sorry Avinor! Vi skal brette ned armene og gjøre mindre. Forhåpentligvis går det ut over dere. Vi skal lage en himmel uten streker! Ungdommen er med. Skolestreiken for et bedre klima er opplevd i hele verden. Engasjerte unge mennesker som vil gjøre en forskjell. Og de vi ha oss med på laget. Oss som er over gjennomsnittet gamle. Vi som har kjørt på litt for lenge. Brukt litt for mye av våre felles goder. Sett litt for mye av vår egen navle mens vi har sett resten av verden. Det er lett å si at vi skal skjerpe oss. Det er vanskeligere å gjøre det. Hvem av oss sier nei takk til årets Grankatur til fordel for Hardangervidda. Hvem av oss sier fra i vennegjengen at vi dropper Londonturen og reiser med tog til Stavanger. Hvem av oss sier det greit at vi aldri får se Maldivene. Hvem av oss sier at fra nå av skal vi bare ta fly om vi må. Vi skal bare ut på Kjevik og lette fra bakken om det er strengt tatt nødvendig. Jeg tror det kan bli vanskelig, men det hadde vært kult om en så effekten av skolestreiken på antall reisende fra Kjevik. Det er lett å bli flinkere til å sortere søppel. Det er lett å dusje litt kjappere. Det er lett å ikke kjøpe så mye nytt. Men jeg tror det sitter langt inne hos folk å reise mindre. Ikke dra på Cruise. Ikke fly så mye. Det er et stort valg som griper inn i friheten og eventyrlysten.

Det er vanskelig å ikke lette.

Vanskelig å si at vi ikke skal fly inn i solnedgangen.

I Århus finnes et bygg fullt av opplevelser; ARoS kunstmuseum. Absolutt noe for heile slekta. Det er Skandinavias mest besøkte kunstmuseum. 1 million gjester i året. De har gjort det geniale å plassere et kunstverk på toppen av bygget som trekker sikkert halvparten av gjestene. Det var enten en genistrek eller griseflaks. Allikevel. Vi kan gjøre som dem. For folk som driter i kunst vil opp og oppleve denne kunsten selv om de ikke vet det er kunst. Denne regnbueglass-gangveien er en kul opplevelse.

Dette burde også Kunstsiloen gjøre. Skaffe noe som absolutt alle kan like. Om det er en Zipline fra toppen av siloen over til Grønningen Fyr i tunell gjennom Odderøya. Om det er verdens største strykejern. Om det er glassheiser som tar deg til den sørlandske himmel. Lage noe stort som trekker folk. Et eller annet interaktivt kunstverk som ikke er kunstverk som allikevel er det. Noe som selv den minst kunstinteresserte vil betale for å oppleve. Kunst trekker ikke nok folk i Kristiansand til at vi kan forsvare å ta i mot, og huse,  en milliardærs gave. Det er en hyggelig gave, men ikke noe som særlig mange vil dra kortet for å se.

Debatten om kunsten i siloen tynger. Etter hvert er det Kunskiloene som føles. Jeg tror det handler mye om klein informasjon og om enkeltmennesker som har tatt stor plass i debatten. Det er bilde av all denne forbanna kunsten som ligger i hodene på folk, tror jeg.

Noen må komme og fortelle hva de vil lage for jeg vet ikke hva jeg får.

Om alle i Kristiansand reiste til Århus og Aros hadde vi allerede vært i gang med bygginga.

RAINBOW PANORAMA

Jeg så den første dagen jeg var i Århus for noen år siden. Denne regnbuen av glass på toppen av en bygning, og tenkte; Der vil jeg gå, uten å vite hva det var. Og vi gikk. Min turkamerat var ikke tung å be. Vi måtte bare på festival først. Men så,- Tredje dagen. Opp en gate bort et sted og til ei dør. 100 kr  ut a lomma og vi slapp inn. Det viste seg å være toppen av et ni etasjers kunstmuseum. En underlig opplevelse å ta heisen opp til Århus tak og få inn den flotte utsikten i alle fargene. Kunstneren, Olafur Eliasson forklarer kunsten sin slik:

“Your rainbow panorama går i dialog med den eksisterende arkitektur og forstærker det, der i forvejen er givet, nemlig udsigten over byen. Jeg har skabt et rum, der nærmest udvisker grænserne mellem indenfor og udenfor – hvor man bliver lidt usikker på, om man er trådt ind i et værk eller ind i en del af museet. Denne usikkerhed er vigtig for mig, da den opfordrer folk til at tænke og sanse ud over de dimensioner, de er vant til at begå sig i.”

Akkurat. Eneste jeg er usikker på, er hva han mener, men stilig var det.

Nedover i etasjene så vi mye kunstneriske ting vi heller ikke skjønte. Blant annet en hest fordelt på 100 syltetøyglass. Og en mor som hadde forklaringsvansker overfor sin lille lysluggede sønn som stod og funderte på hvorfor hesten var kutta opp. Vi fikk se moro kunst, interaktiv kunst, storslagen kunst og rævva kunst. Hele bygget var en opplevelse. Men det var ikke derfor vi gikk der.

Det var for glassgreia på toppen.

https://www.aros.dk/