!

Sykt Perfekt er en TV2 serie som handler om noen jenter og deres prestasjonspress i vårt trygge samfunn. I denne vår verden hvor alle skal få lov til å være akkurat slik de er, men;  “Lille speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her. ” Vi har visst blitt sånn. Vi. Vi har blitt langsomt lullet inn i de forventningene vi tror andre setter til oss selv. Og voksne, men mest unge, lar seg  lulle langsomt inn i en uvirkelig verden hvor den de ser i speilet aldri er den vakreste, aldri den flinkeste. Troen på egne evner forsvinner i takt med andres tanker om en selv. Det er aldri godt nok. Vi voksne har det ofte litt bedre, for vi har noen bremseklosser. Med tid kommer troen på hvem vi er. Med tid kommer erfaring. Med tid kommer virkeligheten. Men er du ung har du ikke erfaring. Du har ikke tid nok, og beina er ofte plantet i en uvirkelighet som bare er virkelig for dem. Det er noe som er defekt siden alt skal være perfekt. Noe er defekt hos oss som samfunn siden disse unge menneskene har behov for å være perfekte. For i mine tomme tanker er alle fine mennesker. Bare på ulike måter. Vi kan alle stå med hevet hode og rope ut hvor gode vi er. Helt til noen andres forventninger overtar våres. Da begynner nedgraderingen. Norge er et godt land. Et mulighetenes land. Og jeg håper denne serien og skolemateriellet som følger kan hjelpe. Hjelpe flere unges ben til å stå med hodet hevet i den virkelighet som omgir dem. Det er ikke bare deres ansvar å akseptere seg selv. Det er også vårt.

Vi er jo alle perfekte på vår egne spesielle måte.

Fare, fare, fare. Se opp og Au, au, au! Det kan gjøre vondt ja, og denne reklamen lyver ikke. Kulde er kaldt og like kaldt ute som i fryseboksen på Dvergsnes. Det kan bite skikkelig i kinnene når en er ute i en trekkfull kuldegrademetta dag. Neglesprett og fingerfrost og røde nesetipper. Vokt dem for isen. Så det er sant og godt at det advares mot dette. Farlige greier. Vær spesielt obs på bruken av is i glass med sterke saker i. Det kan bli en blodig affære. Heldigvis er det ting å få kjøpt som begrenser skadene og hindrer at isen biter.

Jeg har aldri digga Bowie. Jeg har aldri kjøpt ei plate. Jeg har aldri lett etter han hverken i AM- eller FM båndet. Ei heller på VHF-en eller DAB-en eller NSB-en. Og nå har boffen daua. Det har jeg fått med meg. Vanskelig å unngå egentlig. Og i etterkant av hans bortgang dukker det opp et par mimreprogram. Tilfeldigvis lyttet jeg til  nr. 72 på radion i bilen. Litt gammel historie om denne gamle helten. Og jeg har jo sett han.  Jeg gjorde jo en gang som gode kristiansandere skulle gjøre og gikk på Bowie konsert. Stinn brakke, men kjedelig. På den konserten var alle like gamle som meg eller eldre. Festivalfølelsen forsvant. Men mitt aller første minne av Bowie kom frem fra glemselen i nettopp i denne radiosendingen. Kanskje den mest obskure låta han noen gang lagde: “Please Mr. Gravedigger” ble spilt. Og boing! Jeg kunne teksten. Når jeg var bitte liten kjøpte min litt større storebror Bowie-plata hvor denne låten er på; David Bowie fra 1967 og av en eller annen grunn digga jeg denne låten. Og ikke minst albumcoveret. Fantastiske illustrasjoner som i mitt hode ble til inspirasjoner. Illustratøren Neon Park er sær og snurrete i hodet. Og det liker jeg. Så bitte lille Tomm satt ved storebrors platespiller og lyttet til Mr. Gravedigger og studerte tegninger. Det ser ut til at jeg digger Bowie litt allikevel. Underlig at når han graves ned i gjorda husker jeg hans sang om å grave folk ned i jorda.