HeiaØynaheia
Det er søndag og jeg sitter og tenker på søndag. Forrige søndag. En uke med smått vekslende vær er over. Fra skistøvler til vadestøvler til nesestyver og isbrodder. Det er vel prisen vi må betale for å bo her hvor det meste handler om hvor blaude vi er. Men sist søndag var jeg tørr. Og kald. Nesten hele slekta dro til Øyna Heia. Denne fantastisk fine heia like overfor Herefoss. Bare en time i en lykkelig bil fra Kristiansand. Og som stifinner og gamlis slapp jeg å dra på pulken som inneholdt en skravlete bremsekloss. For mens treåringen gjorde så godt hun kunne for at Stian skulle få mest mulig trim gikk vi andre lett oppover bakkene. Stian ble blaud. Vi andre føyk utfor bakkene. Isabella knakk virkelig ski-koden denne dagen. Og vel halv-veis gjorde vi som de 7000 andre som nøyt dette flotte stedet. Vi fant en liten bakke hvor også innholdet av pulken fikk herje på små ski sammen med Maya, Lucas og Isabella. Vi mannfolka torturerte noen pølser og vi impregnerte oss selv med røyklukt. Hjemturen gikk mens solen var så lav at vi måtte bøye oss i ærefrykt for dens vakre lange solstråler. Mens vi nærmet oss bilen som nå var nesten alene på parkeringsplassen sank temperaturen og himmelen skifta farge over Øynastua. Der kan du kjøpe kaffe og vafler mens det er åpen. Det var den ikke nå . Hele Øynaheia gikk mot stengetid i det vi smilende og gjespende kjørte hjemover. Øynaheia leverte igjen. Og vi kan leve lenge med sjisofrene værforhold så lenge slike dager sniker seg inni mellom.
Godt skrevet og poengtert av en kollega jeg ikke kjenner;
Gudd! Du er nr. 22.716. Heldigvis var køen min digital og heldigvis er jeg klok av skade. For jeg har stått i den køen før. Av og til månedsvis. Men jeg har aldri stått så langt bak. Heldigvis gjaldt dette skjermbildet 2. gangs innlogging. For i dag satt jeg klar. Billettsalget åpnet kl. 10.00. Og jeg satt klar. Jeg ble umiddelbart satt inn i køen, men kun som nr. 1617. Jeg venta 10 minutter til alle de foran meg hadde kjøpt billett. Så var jeg plutselig helt foran og det var billetter igjen. Jeg sikra meg 2. Kosta flesk men flesk koster jo. Jeg gikk ut av køen ganske så fornøyd. Og bare for gøy gikk jeg inn i køen igjen. Klokken var da 10.19. Jeg havna altså bakerst som nr. 22.716. Og attpåtil var varen ustolgt. Gudd. Det skal nok en gang bli deiligt å være norsk i en skog i Danmark i August. Suede, Years&Years, 10CC og Nik & Jay. Gudd!
Det er nok et knippe mennesker her i byen som helst så at det stod det jeg først trodde jeg så, men de er få. Heldigvis for det. Min lille og uhyrlige lesefeil kom i det jeg fulgte etter de blaude skotuppene nedover Markens. Mitt morratrøtte busstryne med lua nedi øyenbryna og sørlandsvinterbedugga briller myste opp mot himmelen og alle de fargerike fanene som så ned på meg fra stolpe etter stolpe. “Hæ!” tenkte jeg og stoppet opp. Ennåikkeheltvåkenbesløra øyne hadde heldigvis lest feil. Det stod ikke det jeg trodde det stod. Da hadde jeg flytta. Med litt lett brillevask og vottegnikking i øyna for et bedre klarsyn ble FORBY ALLE korrekturlest til EN BY FOR ALLE. Sånn! Det var noe annet. Det var oppklarende. Her vil jeg bo. Jeg gikk videre med et smil.
I serien overraskende ordde-linger stoppet jeg opp utenfor vin-duet til byens nyeste server-ingssted. Det ser innby-dende ut der det lyser mot meg under journalismens høyborg i Fe-vennen bygget. Der hvor korrekturen og orddelinger hører yrkesstoltheten til. 
15 minutter på Oddernes Kirkegård. Jeg tok bussen fra Lund til UiA. Jeg hadde avsluttet dagen med møte hos en kunde på Lund. Fra Universitet skulle jeg ta en ny buss videre til Strømme. Den kom om et kvarter. Siden jeg er litt gammel og usmart følte jeg meg utilpass på en holdeplass full av universitets-studenter ispedd en og annen professor. Bussen min skulle ikke ta meg vekk herfra før om et kvarter. Det ble et kvarter jeg husker. Jeg forlot IQ-ens bussholdeplass og gikk inn på Oddernes Kirkegård tvers over veien. Det snødde og blåste og jeg hadde kirkegården for meg selv. Meg og alle sjelene og minnene og savnene som ligger spredd utover i systematiske linjer. Vinden løyet og det snødde stille på alle gravene som nå selv ble begravet. Den gode stillheten viste meg en gravlund på sitt vakreste. Freden som omslutta mitt lille hode var total. Der gikk jeg mellom rekker av døde. Av mennesker som har vært. Rader av minner over fedre og mødre og sønner og døtre. Av venner og fiender. Av høye og lave. Tjukke og tynne. De ligger i fred her i dag. En vakker fred. En stille fred. Det var en god fred som også fylte meg der jeg begynte å gå tilbake igjen.
Tiddelitomm. Det har snødd før her i sør. Og mens snøen faller stopper trailerne. Og bilene. Naboen lever tenker jeg i det jeg ser snø dette oppover bak den digre snøhaugen der borte. Det er slik det er. Januar 2011 var slik. Og i februar i fjor. Og i februar året før, og i januar i 2016. Snøen hos oss kommer sjelden litt og litt. Det kommer mye snø fort. Kjapt levert i jevne lag rundt huset. Og for å flytte minst mulig snø om morgenen tar jeg bussen. Jeg er veldig glad i snø jeg ikke må flytte på. Og kanskje kommer bussen. Og kanskje kommer kongen. Hva er oddsen for det? Jeg stod sammen med min snøvandte finske nabo og ventet på bussen altfor lenge. Det var rett og slett hyggelig. Tid til å skravle litt om nisser, snø og typen hennes på Jæren. Men vi kan dette. Vi har vært ute en ventetid før. Så kom bussen. Altfor sent, og altfor proppa. Sjåføren smilte oss inn. Vi bippa oss videre med flexikortet og pressa oss forbi stresskofferter og ransler, votter og headsets. Sild i tønne på en dag med masse snø. 
! 