Jeg er så trøtt.
En 3 åring ser bedende på meg. “Jeg er så trøtt, bestefar.” “Bær meg. ” Selv om jeg ante at trøttheten var i hodet og ikke i beina så løftet jeg henne opp på skuldrene. Vi hadde vært på Falkodden innenfor Drangsholt. 2 km inn fra veien ligger denne flotte plassen. Vi hadde spist pølser og kjeks. Og mens vi andre satt stille og nøt den fine plassen sang og danset denne 3 åringen. Da var det ikke så rart hun trodde hun var trøtt når vi startet turen tilbake. Hun satt på skuldrene omtrent 100 meter. Så satt jeg henne ned. Siden løp hun. Og løp. Trøttheten var borte. Gleden over å snuble. Gleden over å hoppe over røtter og se eikekratt fyke forbi. Gleden ved å se den lille hunden rase av sted. Gleden over å løpe fortere en Famma. Alt dette overtok for trøttheten. Vi med litt lengre bein enn henne slet med å holde følge. Og som et resultat av denne fartsfylte returen sa hun når vi passerte bommen og kom til bilen. “Jeg er så trøtt, bestefar.” Denne gangen trodde jeg henne.
Han har blitt så gammel nå at det er svært irriterende å tape for han. Tidligere lot jeg han vinne av og til. Jeg gikk med på nye regler og lover i de spillene vi spilte. Lover og regler som var nøye tilpasset hans spill. Lover og regler som nesten garanterte han seier. Det er slik bestefedre gjør. Oppgaven min er å la han få vinne uten at det blir for åpenlyst. Det bygger selvtillit og sikkerhet. Det varte noen år og han vant mange runder med LUDO, Den Forsvunne Diamant og Monopol/Millionær under dette dobbeltspillregimet mitt. Men med tiden ble glunten smartere. Det viste seg at han har talent for mønster og tall. Og det viser seg at han har umenneskelig flaks. Alle disse tilpasningsforordningene er nå borte fra spillbrettene. Nå følges leverandørens regler ned til minste paragraf. Men faen ta. Han vinner nå på egenhånd. Nesten alltid. Og det er det som er så irriterende. Så inni hampen irriterende. Han tar det som en selvfølge. “Hvem var det som vant forrige gang, – bestefar?” spør han. “Du” svarer jeg. Blid med mutt. “Og ganga før der?” fortsetter han. Vi vet svaret begge to, så jeg åpner ikke kjeften. Jeg er ingen dårlig taper der og da. Jeg smiler og gratulerer og ser at jeg kun har 2 hundrelapper og 2 femhundrelapper igjen da jeg lander på hans holtell hvor døgnprisen er 45.000 kr. Jeg ble knust igjen.
“Går det greit med deg?”. En ung kvinne bøyde seg ned til en av byens innbyggere og spurte dette spørsmålet. Hun som fikk det satt på bakken midt i Markens. Jeg hadde nettopp gått forbi og jeg stoppet ikke opp og spurte spørsmålet. Akkurat som alle de andre. Jeg så,- men overså. Jeg valgte henne vekk. Det svir litt, for jeg vet jeg burde. Det var jeg som skulle kommet de to unge damene i forkjøpet. Men jeg gjorde det ikke. Og det svir litt. For det kunne vært meg som satt der midt i Markens. Sliten, forkommen, kanskje litt ruset. Og det kunne vært deg. Eller ditt barn eller familie. Det kunne vært din venn. Og jeg hadde i alle fall ønsket at noen bøyde seg ned til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Eller min venn, eller mitt barn. Men jeg gikk forbi denne kvinnen som satt der. Jeg hadde ikke hjertet på rette stedet akkurat da. De to unge damene gjorde det ikke. De stoppet opp og åpnet sitt hjerte og viste omsorg. Hill, hill til dem.
! 