!

De beste skisporene er de nye som er bak deg og de som ligger gjemt i snøen foran deg. De inneholder begge opplevelser, slit og Winter Wonder land. Men de som er foran deg vet du ikke helt hva bringer. De ugåtte løypene. Akkurat nå innbyr skogen til “dekket bord”. Den har funnet frem sine fineste duker og vakreste lysekroner. Uendelighetens fantasi har inntatt naturen her sør. Først litt masse nysnø pulver. Så kompesuppevær med blaudis over alt. Så kalt og nye lettflyvende snøkrystaller. Perfekt oppskrift. Akkurat nå kan du gå hvor du vil i skogen. Snøen bærer både deg og magien. I går gikk jeg til Havsyn hvor jeg møtte min gode venn Hr. Varde. Veien dit gikk jeg i kveldslyset. Hjemturen lyste jeg opp selv med hodelykt. Gudd. Følg sporene mine og opplev en drømmeverden. Ferske spor av rådyr, elg, hjort, rev, hare, ekorn og mus fortalte meg at jeg ikke var ensom selv om jeg var alene. Ta turen til Havsyn i Tveit.

“Hvar har du gjort nå da?”, spurte min kone forferdet da hun kom hjem. Hun hadde vært ute noen timer mens jeg skulle fjerne all snøen som irriterende nok raste ned fra taket og dannet armert betongsnø. For på en nyspadd jomfruelig vei langs huset raste alt hva taket kunne samle av snø,- ned. Faen. Ikke lett til sinns tok jeg fatt på oppgaven. Jeg gikk inn i en tilstand av sørlandsdepresjon mens jeg hakket og spadde og skyflet en metertjukk snøbetonghaug som rakk i  hele husets 16 meteres lengde. Att og fram, att og fram, att og fram. 20 – 30 -40 ganger med sørlandskuffa, and still counting. Hele tiden inne i en dyster vinterdepresjon. Men så!  Litt overraskende enset jeg noe. Litt over halveis i haugen fra helsike oppdaget jeg et eller annet rart. Inne i de siste 5-6 metrene av haugen dukket det opp en kant i snøen. Depresjonen gikk over til nysgjerrig ivrighet. Jo mer jeg spadde jo mer kom frem. En sikk sakk mur ble sakte men sikkert avdekket. Stilig. Tenke seg til. En flott oppdagelse som gjorde kvelden god allikevel.

Og til min kone svarte jeg som sant var: ” Jeg har ikke gjort noe, – jeg fant en mur i snøen!”

Og akkurat som Fredrikstad, Hadrian, Kina og Berlin har jeg nå min egen mur; TommsMur

Endelig. Tour de Ski-vibbene var klistra inn i kroppen. Jeg var klar for monsterbakken, eller dørstokken som vi pleier å kalle den her. Samtidig er mengder av næringsoverskudd lagret i kroppens reservoirer etter lange og harde middagsøkter. Kreftene er også maxet opp etter ukesvis med treningsvegring. Endelig. Snøen er her og Mr. Swix overtar kropp og sjel. Snøen dalte et par dager og jeg forberedte meg mentalt på ski og staver og snø og tur. Og så! Helsike. Snøen dalte fortere og fortere helt til den gikk over til å dette og transformerte seg til flytende form. Timer med amatørpreparering føltes bortkastet. Jeg vet at en jobb som er gjort er gjort, men akkurat nå ville jeg ut på ski. NÅ. Men dessverre så har jeg ikke vadeskistøvler. Kompeklister har jeg heller ikke. Istedenfor timer med nytelse i snøkledde granskoger ble det til at jeg måtte følge etter snøskuffa til skuldrene løsna og beina hadde sviske-skinn. Irriterende sørlandsvær.

Jeg er ikke lenger “inne i varmen” hos de rette folka. Jeg ble rett og slett skjøvet ut i kulden hvor jeg nok en gang møtte en kald skulder. Det at det var min egen var ikke så farlig. Jeg liker kalde skuldre. Det gjør meg varm i hjertet. Huset der jeg bor har blitt oppgradert med Ski-IN Ski-OUT fasiliteter. Det er ikke alle forunt å ha dette. Men lykkelige meg har nå oppnådd dette. Og uten å møte veggen traff jeg åpningen og gikk ut i litt vær og litt vind. Halvannen time senere var det skispor i løypa ved Sukkevann og jeg måtte inn å varme mine kalde skuldre igjen.

“Du ser glad ut!”, sa Maya.